Hun sa:
"Hør på meg, din forbanna Drittsekk,
dette er en ekte jævla Gønner!"
Jeg sa:
"Sikkert. Men Puppestellet ditt er det ikke."
fredag 30. april 2010
Hun sa / Jeg sa
Hun sa:
"Hør på meg, din forbanna Drittsekk,
dette er en ekte jævla Gønner!"
Jeg sa:
"Sikkert. Men Puppestellet ditt er det ikke."
Sykkelsesongen, sånn hel Apropos
Så er sykkelsesongen her, og folk tar syklene opp fra kjelleren ellr ut i fra boden og vasker pusser oljer og skrur.
Eller; litt mere Norsk vri nå for tiden: En kjøper en splitter ny, svinedyr Luxus-sykkel.
Og for all del: "Knock Yourselves Out", som det heter i Amerika.
("Gjør som du lyster / bare forsyn deg" etc.etc.)
Selv; så er jeg en av de som år etter år tenker at "I år, så SKAL jeg...." skjønner du? Det blir vel MAX til at jeg fornyer By-sykkel kortet, selv om tanken på en god,gammal max 5-girs DBS-Touring, Diamant eller kanskje til og med noe så nytt og Flashy som en Peugot 1980/81 Touring-sykkel er lokkende.
Men de siste 5 ca årene, har jeg tenkt tilbake på den våren / sommeren jeg lærte å mestre to-hjulingen. Den første to-hjulingen jeg hadde. Arvet den etter storesøster; så det var en "jentesykkel", man hva gjorde vel det?
Vel; faktisk en hel del, men det var ikke snakk om at jeg skulle få noen egen Guttesykkel før jeg hadde lært å sykle på Storesøsters gamle. Storesøster, fikk en ny Grønn DBS i Konfirmasjonspresang.
(noe som selv den gangen var litt knipt å få som Komfirmasjonsgave liksom, men sånn var det hos oss. Oppgangstidenes Ungdomsforbruk eksisterte ikke der. Men det er en helt annen historie.)
DBS-Annonse 1965
Fattern lagde en bøyle av en rognekvist, som han monterte på bagga, og holdt mens jeg vinglet av gårde fra Sognsvatn og ned mot Ullevål Stradion denne dagen. Jeg tror det var en lørdag formiddag, og rognebærskvist - bøyla hadde vært på en stund nå. Vi hadde kommet ned på sletta ved Ullevål Stadion (Nedenfor bakken som ble kalt for "Damefallene"; som regel siste henget på skituren Frognerseter - Ullevålseter-Sognsvatn - Ullevål Stadion.
De mest Hardcore, som kunne bo så langt ned som Bislet Stadion, gikk på ski til døra i Gode Snørike Vintere.)
Nåvel, vi stoppet da, der på sletta. Og da, sa Fattern.
"Nå har du syklet hele veien der oppe i fra uten at jeg har holdt i bøylen".
Og jeg måtte spørre om det var tilfelle.
Kunne jeg virkelig sykle Tohjulingen nå?
Sykle på Ordentlig? Som de store gutta?
"Jada." Sa Pappa. "Hele veien der oppe i fra."
(Jeg husker ikke nøyaktig hvor "der oppe i fra" var, men tror ikke det var selve Damefallene, for det var for bratt til at han kunne ha holdt følge, men jeg husker at det var et stykke, ihvertfall i mitt lilleputt - perspektiv).
Og så prøvde jeg med denne vissheten ikke helt inne i systemet enda. "Jeg kunne sykle!"
Framover på sletten. Solen stekte denne sommerdagen.
Skyggene var skarpe og tydelige på gressmatta,
og; jeg SYKLET!
Jeg KUNNE SYKLE! Og da, "for jeg framover som vinden", som det heter.
Jeg syklet og løftet hodet mot sikten, og kjente solen steke og den svalende brisen fra framdriften.
Jeg så skyggen av meg selv fare bortover raskere enn Jackie Stewart I Monte Carlo!
Jeg var som en Staurn-V på vei mot månen! Vi skulle til månen, og jeg syklet!
Jackie Stewart
Jeg syklet; og jeg kjente en frihetsfølelse, en total hengiven frihet,
og vissheten om at nå var ALT mulig, forde at nå;
kunne jeg sykle hvor som helst og jeg var fri!
Fattern tok Rognekvisten av Bagga. Den hadde gjort sin nytte; og Fattern var også glad. jeg hadde lært å sykle; og da jeg syklet nedover mot Theresesgate denne Lørdags ettermidagen, følte jeg den absolutte, totale frihet.
Og det, har jeg skjønt først førti år senere.
Dette var det ene øyeblikket i livet.
Og jeg er så takknemmelig for at jeg kom på dette; det har vært borte så lenge, og jeg har ikke husket hvilken juvel denne lørdagsettermiddagen i 1968 var;
men nå vet jeg.
Desverre har jeg ingen autentiske bilder fra denne tiden.
Derfor er Sykkelannonsen lånt fra bloggen "Gode Gamle Dager" som herved er anbefalt alle ihuga nostalgikere Apollo-8. Launch!
http://www.smaa-kubikk-mc.com/20270293
Eller; litt mere Norsk vri nå for tiden: En kjøper en splitter ny, svinedyr Luxus-sykkel.
Og for all del: "Knock Yourselves Out", som det heter i Amerika.
("Gjør som du lyster / bare forsyn deg" etc.etc.)
Selv; så er jeg en av de som år etter år tenker at "I år, så SKAL jeg...." skjønner du? Det blir vel MAX til at jeg fornyer By-sykkel kortet, selv om tanken på en god,gammal max 5-girs DBS-Touring, Diamant eller kanskje til og med noe så nytt og Flashy som en Peugot 1980/81 Touring-sykkel er lokkende.
Men de siste 5 ca årene, har jeg tenkt tilbake på den våren / sommeren jeg lærte å mestre to-hjulingen. Den første to-hjulingen jeg hadde. Arvet den etter storesøster; så det var en "jentesykkel", man hva gjorde vel det?
Vel; faktisk en hel del, men det var ikke snakk om at jeg skulle få noen egen Guttesykkel før jeg hadde lært å sykle på Storesøsters gamle. Storesøster, fikk en ny Grønn DBS i Konfirmasjonspresang.
(noe som selv den gangen var litt knipt å få som Komfirmasjonsgave liksom, men sånn var det hos oss. Oppgangstidenes Ungdomsforbruk eksisterte ikke der. Men det er en helt annen historie.)
DBS-Annonse 1965
Fattern lagde en bøyle av en rognekvist, som han monterte på bagga, og holdt mens jeg vinglet av gårde fra Sognsvatn og ned mot Ullevål Stradion denne dagen. Jeg tror det var en lørdag formiddag, og rognebærskvist - bøyla hadde vært på en stund nå. Vi hadde kommet ned på sletta ved Ullevål Stadion (Nedenfor bakken som ble kalt for "Damefallene"; som regel siste henget på skituren Frognerseter - Ullevålseter-Sognsvatn - Ullevål Stadion.
De mest Hardcore, som kunne bo så langt ned som Bislet Stadion, gikk på ski til døra i Gode Snørike Vintere.)
Nåvel, vi stoppet da, der på sletta. Og da, sa Fattern.
"Nå har du syklet hele veien der oppe i fra uten at jeg har holdt i bøylen".
Og jeg måtte spørre om det var tilfelle.
Kunne jeg virkelig sykle Tohjulingen nå?
Sykle på Ordentlig? Som de store gutta?
"Jada." Sa Pappa. "Hele veien der oppe i fra."
(Jeg husker ikke nøyaktig hvor "der oppe i fra" var, men tror ikke det var selve Damefallene, for det var for bratt til at han kunne ha holdt følge, men jeg husker at det var et stykke, ihvertfall i mitt lilleputt - perspektiv).
Damefallene
Framover på sletten. Solen stekte denne sommerdagen.
Skyggene var skarpe og tydelige på gressmatta,
og; jeg SYKLET!
Jeg KUNNE SYKLE! Og da, "for jeg framover som vinden", som det heter.
Jeg syklet og løftet hodet mot sikten, og kjente solen steke og den svalende brisen fra framdriften.
Jeg så skyggen av meg selv fare bortover raskere enn Jackie Stewart I Monte Carlo!
Jeg var som en Staurn-V på vei mot månen! Vi skulle til månen, og jeg syklet!
Jackie Stewart
Jeg syklet; og jeg kjente en frihetsfølelse, en total hengiven frihet,og vissheten om at nå var ALT mulig, forde at nå;
kunne jeg sykle hvor som helst og jeg var fri!
Fattern tok Rognekvisten av Bagga. Den hadde gjort sin nytte; og Fattern var også glad. jeg hadde lært å sykle; og da jeg syklet nedover mot Theresesgate denne Lørdags ettermidagen, følte jeg den absolutte, totale frihet.
Og det, har jeg skjønt først førti år senere.
Dette var det ene øyeblikket i livet.
Og jeg er så takknemmelig for at jeg kom på dette; det har vært borte så lenge, og jeg har ikke husket hvilken juvel denne lørdagsettermiddagen i 1968 var;
men nå vet jeg.
Desverre har jeg ingen autentiske bilder fra denne tiden.
Derfor er Sykkelannonsen lånt fra bloggen "Gode Gamle Dager" som herved er anbefalt alle ihuga nostalgikere Apollo-8. Launch!
http://www.smaa-kubikk-mc.com/20270293
tirsdag 27. april 2010
Mondo - Vinteren 2009/2010
Rettferdigheten og Meg
Vinteren 2009/2010 var UT's "MONDO-VINTER"!
Jeg måtte slåss mot Systemet, kun bevæpnet med litt ymse forskjellige ting.
Vi hopper til trening foran det store slaget-delen
Det er dette som i Dramaturgiens verden,
I manusforfatternes Kyniske Manipulativitets - blasèrte verden, kalles for "Point Of No Return"!
DEN er det shwung over, eller hva? "Point Of No Return". Grøssende spennende i kinosalen og et rent helvete å forholde seg til i virkeligheten;men drit i det. Her tar vi et "Glady's Leap" over virkeligheten eller en Münchausensk Ballongferd, om dere vil, og holler oss til dikt og forbasket løgn.
Eller; som den Integritets-massive Jan Guillou sier: "Ofte är det så, at man inte vet hvad som är sanning, och hvad som er fiksjon".
Vel; I enkelte tilfeller er det atskillig(!) enklere å holde i fra hverandre enn hva man skulle tro.
Jeg har som regel min øyenbrynhevings-terskel ved helikopter-action og rømming fra rettsaler ved å hoppe ut av vinduet; som i "Åtte Glass" (Nei; Ikke åtte glass øl, men den maritime betegnelsen som betyr Kl.0.00),
som faktisk var en av nå Sir Ben Kingsleys tidlige roller.
Eller var det "Frykten er mitt Våpen"?
Det var ihvertfall den med mini-u-båten; så da var det vel "åtte glass".
Maskingeværene i den halvtimes lange actionsekvensen på slutten av filmen var kreativt variert med harpungeværer.
Uan-jævla-sett, så er det ikke alltid like lett å tro det som er sant hvis det høres ut som en big fuckings Münchausen-Psykose, noe sannheten faktisk kan høres ut som i dag. Altså; "I dag" som "I vår Tid". Lei av Omstendeligheten og Omstendighetene?
Ready for Action, Mr. Jackson?
Etter oppvarming med 10.000. sit-ups, 5.000 armbøyninger på en arm (2.500 på hver), fekting, Karate, Tae-Kwon-Doe, samt time på time med dyp trancendental-meditasjon, Computer-sjakk (som Bobby Fisher vs Spassky i1972), og artilleri-øvelser med Granat-launcher,Bazooka, SAM-Rakett-Batteri. Skyteøvelser med diverse håndvåpen. Alt sammen holdt sammen av en fullverdi-kost diett bestående av kornblanding, Rå grønnsaker & røtter Frukt, rå fisk, og rødt kjøtt en gang pr uke.
Hvordan tror dere det gikk i det store slaget?
Jeg vant selvfølgelig.
Jeg mottok deretter Ridder av St.Olav tapperhetsmedalje, Purple Heart, St.Georgskorset & noe Britisk krims-krams av samme type.
Men; da jeg skulle til sentrum for å motta folkets hyllest. Sklei jeg på en usynlig ishinne, og brakk ankelen. Med det resultatet at jeg ble bundet til leiligheten og lenestolen i godt og vel en måned. Jeg måtte også håpe på godvilje fra kjente, og det fikk jeg, heldigvis.
Nåvel; "Dette blir kjedelig", tror du kanskje; men det er akkurat DER dere tar feil. For NÅ, skal jeg istedenfor å gjenfortelle fra min gørr kjedelige MONDO-HVERDAG uten hverken fyll,sex eller narkotika, men med plenty smerte, lengsel og tanngnissende raserianfall i mitt indre over systemets inkompetanse, samtidig som jeg digger
Milton Nascimentos "Enchanted City" fra "Yauaretê"-albumet (1986) og egentlig er i perlehumør og føler det som om jeg i likhet med en øl av ypperste kvalitet har vunnet en medalje for god smak, gjenfortelle en sekvens i fra filmen "Luftens Eventyrere" ("Sky Riders" 1976)
Altså; James Coburn er krigsvetran pilot, og har en krigskamerat som er blitt Diplomat (Robert Culp) med vakker kone (Susannah York) og to pene veloppdragne barn.
Som blir kidnappet.
Av "World Activist reveloutionary Army".
En forvirret gjeng ledet av en gemen tølper (Terrorist #1: Werner Potchath) som i tillegg er "stein hakke gæern", som vi sier på godt Norsk
Som "Komme løpende i siste liten med rifler når heltene egentlig har ordna alt"- fyren;
Den Lokale Politi-Inspektøren, er ingen ringere en Charles Aznavour; smørcrooner av rang som heldigvis ikke synger i filmen.
Jeg griper meg selv i å tenke mens jeg skriver det jeg tenker at
"hadde filmen vært ti år eldre, altså i fra 1966 isteden for 1976; så hadde Charles Aznavour sunget i filmen".
Men heldigvis blir vi spart for musikalske innslag her.
Vi er i 70-tallet; og folket vil ha Action spilt inn på Location!
Vi er i Scorceses og Sam Pechinpa's heyday nå. selv om "Sky Riders" ikke er lagd av noen stjerne - regissør da.
I alle fall så har altså disse "World Activist Reveloutianry Army" klart å plassere Fru Diplomat m barn i et gammelt kloster på toppen av et fjell på en Gresk øy. (Dette var før masseturismen til Hellas hadde kicka inn for alvor.) som ikke er mulig å innta uten å bli sett på flere mils avstand.
Hvis man ikke har Hangglidere, vel og merke.
Og Herr Diplomat får selvfølgelig tilsendt et bilde av fruen og barna, som de av en eller annen grunn har plassert i en celle med en ganske spesiell freske på veggen som de fotograferer dem foran.
Og gamle Krigskompis-pilot(James Coburn) har selvfølgelig dødspeil på gamle fresker; og finner ut hvor de blir holdt fanget.
Terrorist #1 kommer for å se til fangene da Diplomatfrue begynner å fiske etter terroristenes motiv for kidnappingen, og Terrorist #1 plaprer villig i vei;
"Vi prøvde først med demonstrasjoner og fredelig dialog. Men vi ble møtt med køller og slag og fengsel. Og da bestemte vi oss "Battle against battle.Force against Force. NO COMPROMISE!"
Men DA gjør Diplomatfrue noe hun kanskje ikke burde ha gjort. Hun applauderer demonstrativt langsomt og hardt og sier dryppende av sarkasme,hån og milelang avstand i klasse og norm. "Bravo....BRAVO!"
Og DA blir "Terrorist#1 SUR og så sier han, denne banditten.Tølperen og ubarberte grobian sier til Vakre, modige,tapre Diplomatfrue: "La oss se om applausen din er mat nok for barna dine!"
DA klarer hun ikke mere, og synker sammen i bitter hatefull gråt på det kalde stengulvet mens de pene veloppdragne, tapre, modige, blonde barna samler seg trøstende rundt henne.
Men Gubben og hans War-Compadre er ikke langt unna!
Nå får Hr.Diplomat en telefon i fra en møkkasur "Terrorist # 1" som forlanger i bytte mot familien den mest imponerende smørbrødlista av våpen noengang presentert på film, i en sånn setting, ihvertfall.
ALT er sekssifra antall og hvordan de har tenkt å overlevere den mengeden med våpen uten å tildra seg oppmerksomhet i fra f. eks Pentagon er meg en gåte, men det spiller keine roll.
Vaktpostene blir sparka ned under landinga, og å komme seg inn i klosteret når man først er der, er ingen sak.
Og James Coburn er en tøffing; så han er med Hanglider - truppen!
Nå har bakketroppene blitt oppdaget og det knatrer i maskingevær og smeller i primitive jalla-rifler med Hr. Diplomat og politiinspektør Charles Aznavour i Frontline.
Da de omsider har kjempet seg opp til toppen, tar "Terrorist#1" som den feigisen han er og begår selvmord så fort han ser skælpen på Diplomatgubben over fjellkammen.
Den Vakre Fraische Konen og Parets to veloppdragne blir reddet,
"og så kom sola og trollet sprakk", som det heter i folkeeventyrene.
Nåja; Sola var der hele tiden. Det var filmet på Location i Hellas, som sagt.
Dette var da MYE KULERE enn min dølle hverdag vel?
Vinteren 2009/2010 var UT's "MONDO-VINTER"!
Jeg måtte slåss mot Systemet, kun bevæpnet med litt ymse forskjellige ting.
Vi hopper til trening foran det store slaget-delen
Det er dette som i Dramaturgiens verden,
I manusforfatternes Kyniske Manipulativitets - blasèrte verden, kalles for "Point Of No Return"!
DEN er det shwung over, eller hva? "Point Of No Return". Grøssende spennende i kinosalen og et rent helvete å forholde seg til i virkeligheten;men drit i det. Her tar vi et "Glady's Leap" over virkeligheten eller en Münchausensk Ballongferd, om dere vil, og holler oss til dikt og forbasket løgn.
Eller; som den Integritets-massive Jan Guillou sier: "Ofte är det så, at man inte vet hvad som är sanning, och hvad som er fiksjon".
Vel; I enkelte tilfeller er det atskillig(!) enklere å holde i fra hverandre enn hva man skulle tro.
Jeg har som regel min øyenbrynhevings-terskel ved helikopter-action og rømming fra rettsaler ved å hoppe ut av vinduet; som i "Åtte Glass" (Nei; Ikke åtte glass øl, men den maritime betegnelsen som betyr Kl.0.00),
som faktisk var en av nå Sir Ben Kingsleys tidlige roller.
Eller var det "Frykten er mitt Våpen"?
Det var ihvertfall den med mini-u-båten; så da var det vel "åtte glass".
Maskingeværene i den halvtimes lange actionsekvensen på slutten av filmen var kreativt variert med harpungeværer.
Uan-jævla-sett, så er det ikke alltid like lett å tro det som er sant hvis det høres ut som en big fuckings Münchausen-Psykose, noe sannheten faktisk kan høres ut som i dag. Altså; "I dag" som "I vår Tid". Lei av Omstendeligheten og Omstendighetene?
Ready for Action, Mr. Jackson?
Etter oppvarming med 10.000. sit-ups, 5.000 armbøyninger på en arm (2.500 på hver), fekting, Karate, Tae-Kwon-Doe, samt time på time med dyp trancendental-meditasjon, Computer-sjakk (som Bobby Fisher vs Spassky i1972), og artilleri-øvelser med Granat-launcher,Bazooka, SAM-Rakett-Batteri. Skyteøvelser med diverse håndvåpen. Alt sammen holdt sammen av en fullverdi-kost diett bestående av kornblanding, Rå grønnsaker & røtter Frukt, rå fisk, og rødt kjøtt en gang pr uke.
Hvordan tror dere det gikk i det store slaget?
Jeg vant selvfølgelig.
Jeg mottok deretter Ridder av St.Olav tapperhetsmedalje, Purple Heart, St.Georgskorset & noe Britisk krims-krams av samme type.
Men; da jeg skulle til sentrum for å motta folkets hyllest. Sklei jeg på en usynlig ishinne, og brakk ankelen. Med det resultatet at jeg ble bundet til leiligheten og lenestolen i godt og vel en måned. Jeg måtte også håpe på godvilje fra kjente, og det fikk jeg, heldigvis.
Milton Nascimentos "Enchanted City" fra "Yauaretê"-albumet (1986) og egentlig er i perlehumør og føler det som om jeg i likhet med en øl av ypperste kvalitet har vunnet en medalje for god smak, gjenfortelle en sekvens i fra filmen "Luftens Eventyrere" ("Sky Riders" 1976)
Klipp Fra "Skyriders; Spot The Fresco"
Altså; James Coburn er krigsvetran pilot, og har en krigskamerat som er blitt Diplomat (Robert Culp) med vakker kone (Susannah York) og to pene veloppdragne barn.
Som blir kidnappet.
Av "World Activist reveloutionary Army".
En forvirret gjeng ledet av en gemen tølper (Terrorist #1: Werner Potchath) som i tillegg er "stein hakke gæern", som vi sier på godt Norsk
Som "Komme løpende i siste liten med rifler når heltene egentlig har ordna alt"- fyren;
Jeg griper meg selv i å tenke mens jeg skriver det jeg tenker at
"hadde filmen vært ti år eldre, altså i fra 1966 isteden for 1976; så hadde Charles Aznavour sunget i filmen".
Men heldigvis blir vi spart for musikalske innslag her.
Vi er i 70-tallet; og folket vil ha Action spilt inn på Location!
Vi er i Scorceses og Sam Pechinpa's heyday nå. selv om "Sky Riders" ikke er lagd av noen stjerne - regissør da.
I alle fall så har altså disse "World Activist Reveloutianry Army" klart å plassere Fru Diplomat m barn i et gammelt kloster på toppen av et fjell på en Gresk øy. (Dette var før masseturismen til Hellas hadde kicka inn for alvor.) som ikke er mulig å innta uten å bli sett på flere mils avstand.
Hvis man ikke har Hangglidere, vel og merke.
Og Herr Diplomat får selvfølgelig tilsendt et bilde av fruen og barna, som de av en eller annen grunn har plassert i en celle med en ganske spesiell freske på veggen som de fotograferer dem foran.
Og gamle Krigskompis-pilot(James Coburn) har selvfølgelig dødspeil på gamle fresker; og finner ut hvor de blir holdt fanget.
Terrorist #1 kommer for å se til fangene da Diplomatfrue begynner å fiske etter terroristenes motiv for kidnappingen, og Terrorist #1 plaprer villig i vei;
"Vi prøvde først med demonstrasjoner og fredelig dialog. Men vi ble møtt med køller og slag og fengsel. Og da bestemte vi oss "Battle against battle.Force against Force. NO COMPROMISE!"
Men DA gjør Diplomatfrue noe hun kanskje ikke burde ha gjort. Hun applauderer demonstrativt langsomt og hardt og sier dryppende av sarkasme,hån og milelang avstand i klasse og norm. "Bravo....BRAVO!"
Og DA blir "Terrorist#1 SUR og så sier han, denne banditten.Tølperen og ubarberte grobian sier til Vakre, modige,tapre Diplomatfrue: "La oss se om applausen din er mat nok for barna dine!"
DA klarer hun ikke mere, og synker sammen i bitter hatefull gråt på det kalde stengulvet mens de pene veloppdragne, tapre, modige, blonde barna samler seg trøstende rundt henne.
Nå får Hr.Diplomat en telefon i fra en møkkasur "Terrorist # 1" som forlanger i bytte mot familien den mest imponerende smørbrødlista av våpen noengang presentert på film, i en sånn setting, ihvertfall.
ALT er sekssifra antall og hvordan de har tenkt å overlevere den mengeden med våpen uten å tildra seg oppmerksomhet i fra f. eks Pentagon er meg en gåte, men det spiller keine roll.
Vaktpostene blir sparka ned under landinga, og å komme seg inn i klosteret når man først er der, er ingen sak.Og James Coburn er en tøffing; så han er med Hanglider - truppen!
Nå har bakketroppene blitt oppdaget og det knatrer i maskingevær og smeller i primitive jalla-rifler med Hr. Diplomat og politiinspektør Charles Aznavour i Frontline.
Da de omsider har kjempet seg opp til toppen, tar "Terrorist#1" som den feigisen han er og begår selvmord så fort han ser skælpen på Diplomatgubben over fjellkammen.
Den Vakre Fraische Konen og Parets to veloppdragne blir reddet,
"og så kom sola og trollet sprakk", som det heter i folkeeventyrene.
Nåja; Sola var der hele tiden. Det var filmet på Location i Hellas, som sagt.
Dette var da MYE KULERE enn min dølle hverdag vel?
søndag 25. april 2010
Børst-Reklame - Tra-la-laa.; En POP- sang.
Her om dagen fikk jeg idèen til en meget fin POP - sang.
Eller, det vil si; noen fikk idèen FØR meg,
men jeg syntes at en så fin låt fortjener en litt mer ærlig tekst.
Målgruppen for denne artisten , er vel jenter i alderen 10-14.
Guttene, (samme aldersgruppe) er mest interresert i promo-fotos og ikke minst videoene til artisten.
En typisk "Min første plate som ikke er barneplate" type artist.
Eller download, er det vel heller for denne generasjonen.
Selv om videoen til akkurat denne sangen, er den med laveste Porr-faktor hittil i artistens karriere, av de som undertegnede har sett, vel og merke.
Faktisk, så kan det virke som om det siktes inn på en målgruppe av unge menn fylt 21 år i USA,
og 18 i de fleste Europeiske land.
Og at de unge mennene er soldater.
For eksempel i Irak.
Og at de skal konsumere det som det reklameres for i videoen i bøtter og spann.
Da SER de kanskje tre eks av den fineste dama i rommet.
Er dere KLARE, kjære lesere? Da bør dere kanskje konsumere litt til av det som det reklameres for i sangen. Eller gjøre som undertegnede: Slutte å konsumere det helt og holdent.
U-an-sett; Her kommer Christina Aguilleras råd for "What It Takes to even be considered as an Adult" til småjenter (og gutter) mellom 10 og 14.
Da blir det så mye enklere å legge ut småfrekke videoer av seg selv på nettet. Det er akkurta som om det ikke er så farlig, selv om alle "voksne" sier at det er det.
Hun; eller hennes Produsenter, kalte låten for "Candy Man".
Jeg, syntes "Børstreklame" passer MYE bedre.
BØRSTREKLAME
(Mel: "Candy Man" Christina Aguillera)
Børstreklame Børstreklame
Tra-la-laaa Ja det er
Børstreklame Børstreklame
Tra-la-laaa, Ja det er
Børstreklame børstreklame
Tra-la-laaa ja det er
Børstreklame Børstreklame
Tra-la-laaa ja det er
Børstreklame Børstreklame
Tra-la-laaa ja det er
Børstreklame Børstreklame
Tra-la-laaa!
Gjentas tilsv. antall vers i original-sangen.
Flott; Hva?
Obs!
Etter at dette ble forfattet; har UT oppdaget at videoen "NRK-Svisj" har vist, er en tanke forskjellig i fra den som er lagt ut på nettet i diverse videoforum, f. eks. "YouTube".
Forskjellen; består i scenene hvor "The GI's" kommer ned en trapp.
I "NRK-Svisj" sitt eks, bærer de på brett med diverse flaskefor m etikettene vendt mot kamera.
I Web (Og da sikkert MTV / USA versjonene) versjonen; Kommer de spradende ned trappen uten brett med flaskefor, og i stedet med hånden i "ropert" posisjon foran munnen mens de "synger".
Og DET er ganske så underlig, eller hva?
Anno 1960
Abonner på:
Innlegg (Atom)