GLUGG-GLUGG-GLUGG-GLUGG...AAAAH! NÅ va' jæ' tørscht gett!

Etter Vårregnet. Maleri Googlet fram med "Springrain pics" som søkeord.

Det kunne sees på løvverket i trekronene jeg er blitt velsignet med utenfor vinduene i min så midt i sentrale Oslo-leilighet som det går an; til og med et kvartal unna en av byens mest sentrale knutepunkt og trafikk-årer, riktignok lagt i tunell ganske nylig, slik at det tyngste av trafikken som før gjode leilighetene som lå ut mot trfikken i denne bydelen omtrent umulig å holde rene, da et støvlag på ny landet på møbler og løsøre omrent før utslagsvannet var trukket ned.

Men undretegnede har altså på et tidspunkt vært så heldig at man fikk tildelt fra Oslo Kommune,
(ved andre forsøk og litt klaging); En lys leilighet, hvis stue OG kjøkkenvindu vender rett ut mot hver sin frodige, storslåtte trekrone, med tett-i-tett løvverk som sperrer sikten ned mot en nærliggende idrettsplass i den grønne årstiden.
Og i år, som i alle de andre av de snart ti grønne årstidene jeg har bodd her, spratt løvverket fram.
Men i år uten den tiltrengte mengden med vårregn som plener, blomster, planter, busker og ikke minst trær drikker seg utørste og samler styrke fra.
Og i år, så løvverket litt ut som en som har jobbet en hel dag, men hoppet over frokosten.

 Derfor var jeg denne søndagen glad for å se regntunge skyer da jeg stod opp og satte meg ut i stuen for å innta min dose styrkedrikk; Kaffen.
Og jeg var også så heldig, at da jeg etter å ha unnagjort det jeg gjør på søndager, gikk ut for å handle frisk agurk & tomat til søndagsmiddagen, så kom VÅRBYGEN med full styrke, akkurat da jeg sto å bladde i en LP-bunke på en stand ved en av byens mest poppis utendørsmarkeder.

"Aaaah! DET Smakte!"

Heldigvis, så hadd denne standen sikret seg med en omfangsrik parasoll, slik at jeg ble stående der til Nevnte trengende natur hadde fått en hardt tiltrengt drink, som skulle stått på bordet for lengst.
Det var som om løverket ROPTE "HVOR BLIR'E A' DRIKKEN MIN?!?"
Og da den hadde fått drikke av en av de vakreste vårbygene jeg kan huske å ha kunnet stå ute i, og bivåne uten å bli klissblaut sjæl; så sto løverket og gresset lysende tilbake med en ny spenst og fornyet styrke og farge og hegg og syriner lyser, og teppebomber oss med duft-feronomer(?), (som for noen desverre betyr pollen og harde dager med røde øyne og bomulls-hode og what-not; beklager dette.)
Og solen bryter igjennom skydekket, men ikke helt.
Bare nok til å gi en svakt gul nyanse på murvegger og fortau som glinser svart, mens små bekker av sølevann renner ned i kummer klukk-klukk-klukk-sildre...

Og hvem vet?

SELVESTE SUPPE-DRAKEN!!

 Kanskje selveste Suppedraken sitter der nede i Oslo-kloakken og drikker seg utørst på sølevann fra oven, filtrert igjennom tørst løvverk og sølevannet har en smak av kastanje, hegg, epleblomst og syrin,mener suppedraken og kjenne, der han smaker som den mest avansterte Consigneur de Vino med en rynke i sin skjellete panne
Og se; der kom en halv kneip seilende til og tørke vekk smaken med før neste runde.

Og etter regnet strekker naturen seg tilfreds og med velbehag og sier "Aaaah! Det smakte.....", og det for Gamle Enkefrue Prytz, født Friitch i Thomas Hefteys-Gate, som nå er 108-og-et-halvt, høres det som et ekko fra Gamle Oberst Prytz fra fordums dager før de giftet seg, da han kom til søndagsmiddag (også. Etter å ha kommet ubedt egentlig på både mandags,tirsdags,onsdags,torsdags,fredags OG lørdagsmiddag med ekstra snaps til) og Fru Friitsch serverte den staselige, (men ikke så rent lite frekke heller, syntes Husets Matrone; Oldfrue Gudlaug-Münster-Friitch under protester fra sin snart gifteklare datter) Obersten med sine imponerende medaljer (som også besto av tre forskjellige utmerkelser fra idrettsstevner og som strengt tatt ikke hadde noenting på uniformsbrystet å gjøre) et glass forfriskende limonade innledningsvis.

De ennu ikke Gifteklare Søstrene Amalie & Siren Friitch

Oberstens Medaljer? Ikke dokumentert & Påstått foro av Oberst Prytz's Medaljesamling iflg. meget tvilsom kilde.

Men det først etter å ha skysset sine freidige, stornesede og altfor vårlig-nysjerrige seksten og nitten somre gamle søsken opp på kvisten, hvor de satt med hvert sitt stetteglass mot det lakkerte eikegulvet og prøvde å høre Oberstens utlegninger om hans opplevelser blant de ville i Afrika. Og først når søndagsmiddagen var klar, og Oberst Prytz satt med en linserviett (som egentlig var duken til tebordet i vinterhagen, men serviettene ble rett og slett for småskårne for Oberstens brede bringe og mage) kunne de søskeneAmalie og Siren komme i brusende forsommer-kjoler i vårgrønt og Blåklokke,
duftende av Franske parfümér med en fragrans av fersken og orkidé.

Og da solen treffer de to ungmøer, og gir deres unge hud en lød så skjønn så skjønn,så applauderer Oberst Prytz overstrømmende, mens piken; på søndager i nystivet hvitt forkle over den sorte tjener-drakten, med et umerkelig smil serverer den kremede skalldysrssuppen.
Og Oldfrue Gunlaug Friitch gir obersten dette strenge blikket med sitt høyre øye som hun er spesialist på.Det andre følger pikens servering oppmerksomt, men munnen har et mildt drag. Det er søndag og forsommer, og selv om Oberst Prytz er frekk og uforskammet unnvikende med hensyn til når han skulle ha bekjempet ville i Afrika, så er han et underholdende selskap, og han gir såvisst spisestuen et staselig preg.
Og han ankommer i vogn med riksløven prangende på sidene, som får Nabofruen; Fru Grosserer Heitmann-Løwenstad til å ta frem Teaterkikkerten og tror at hun sitter i skjul bak eføyen i Vinterhagen, der hun følger optrinnet med største interesse.

 Og igjen ser gamle Fru Prytz, født Friitch, Grosserer Heitmann-Løwenstads husets vinterhage når hun ser ut av vinduet, og ikke en lavblokk i rød teglesten som dekker for det siste gjenværende minnet om den gamle tomten; Kastanjetreet som hun kan skimte krone på, og som etter denne vårbygen som i år kom så sent strutter mot himmelen med ny energi og hvis sildring og klukking i sin vei mot kummene og suppedrakens kresne gane der nede maner fram minnene om sin avdøde mann.
Den gamle Obersten hadde fridd til henne netopp under det Kastanjetret mens det duftet tungt av de hvite blomstene.

Han hadde gått ned i knestående mens han tok av seg sin staselige uniformslue og tok fram fra innerlommen hva Frøken Friitch med bankende hjerte trodde ville være et etui med en ring, men som skulle vise seg å være en lommelerke av den typen som krevde en ganske stor lomme og spurt med harkende røst.
"Min...khr-e-mmt!"... "Frø..øh..hken"...fnys...(og så en grimase som om han anstrengte seg for å holde tilbake naturens behov) "Åh..."prust!..."MinkjæreFrøkenFriitch"..ropte han så i en lang stavelse, og fortsatte. "Vil De drikke en...khremt.-host...Frierskål med denne ringe Oberst slik tradisjonen har vært for Offfiserer som frir til byens...til byens be...ehkrehemt...bedre piger af Borgerskabets mænd."
Han slo alltid over til unions-dansk når han ble nervøs.
Etterhvert så hadde han fått ut av seg noenlunde forståelig at han ville gifte seg med henne, og drikke en symbolsk Offisersskål med henne, noe som visstnok gjorde frieriet "gyldig".
Og dermed hadde han satt "lomme"-lerken foran sin stotrende munn i ca 80-graders vinkel og adamseplet hans gjorde fire hopp før han tok lerken vekk fra munnen og rakte den til henne mens han sa nærmest i falsett:

Oberst Prytz's Favoritt

"Dette er den fiineste Gin i fra Beefheaterene i Engeland, Min kjære Frøken Friitsch. Jeg beklager om den bliver noget stram for jeres yndige strube" Igjen denne idiotiske unions-Dansken.

Sannsynelige Gin-Nytere i Londons West-End Miljø

"For stram?" tenkte hun. det spørs vel om det var noe igjen etter den svelgen han hadde prestert nå nettopp.

Hun vugget diskret på lerken og hørte det skvulpe svakt der innefra. Hun satte den mot munnen og tok en forsiktig slurk av Ginen, som hun mente å ha hørt var Brennevinet som Dansøser, Kortspillere, Bohemiske kunstnere og levemenn drakk der borte, heller enn Offiserer, Beefheathere og Adelsmenn, men denne viten holdt hun klokelig for seg selv. Skulle hun takke ja til Oberstens frieri, måtte hun plent holde sin viten innenfor rammene av huslige sysler til hans behag.

Oberst Prytz's legendariske 2-Liters "Lomme"-lerke!

"Åh...Giid..dette var da...interrsant" hvisket hun, selv om hun kunne ha sagt det tydelig og med klar stemme.
"De må nok gi meg tid til efter middagen til å tenke efter Min Kjære Oberst Prytz" sa hun og stilte seg i mai-solen slik at korsettet hennes kunne skimtes svakt igjennom kjolestoffet.
Obersten som nå ble vekselvis rød, hvit og grønn sa unødvendig høyt
"MIN KJÆRE FRØKEN FRIITSCH: JEG KAN VENTE PÅ DERES SVAR HELT TIL DOVRETINDENE FALLER!
TIL HANNIBAL KRYSSER RUBICON!
TIL KANALJEN BONAPARTE FORLATER CORSICA!"
Det raslet fra naboen, Grosserer Heitmann-Løwenstads hekk enda det var vindstille, og ved porten hadde Pastor Wangel stoppet opp på sin søndagspromenade hjem fra Frogner kirke, og skottet opp mot kastanjetreet hvor Obersten fremdeles var i knestående, og Frøken Friitsch så ut til å by ham noe fra en enorm lommelerke.
"Offisersfrieri?" tenkte Pastor Wangel. "Nuvel; Man får be om at de unge..Øh...Den unge, rettet han seg ikke måtte oppsøke Doktor Steinmann før de oppsøkte ham.

Og gift; det ble de. Det var sågar et slags lykkelig ekteskap, da han for det meste var opptatt med å utkjempe et slag ved det digre mahognybordet i den ene stuen som han hadde fått innredet til Biblotek og Røkesalong i tidstypisk, maskulint "Herreklubb" interiør i Mahognybrunt, Mørkegrønne filt-trekk & Burgunderfarget skinn, samt en hev og senkbare taklampe i "Tiffany"-stil som vanligvis hang ca en halvmeter over bordflaten hvor det alltid var brettet ut enorme kart. Et over gjeldende kontinent og et over slag-stedet. Da Norge forholdt seg nøytrale under første verdenskrig, utkjempet han krigen (På Fransk-side) med en suksess som ikke var helt i forhold til realitetene på slagmarkene på kontinentet.

Barn, ble det derimot ikke i Oberst Prytz's ekteskap.
Men dette var like mye for at Fru Oberst Prytz hadde fått en del avansert viten om å "Beskttye seg mot uløkka" av en tjenestepike som var ansatt hos en av familiens bemidlede tanter i Sandefjord.
De var for ulike aldersmessig til å kunne være foreldre; hadde hun tenkt, usedvanlig forut for sin tid, uten selv å være klar over det.

 Obersten, som allerede var to ti-år eldre enn henne da de giftet seg; mistet livet under Den Andre Verdenskrig,i 1942 under et privat felttog mot et NS-vervingskontor , da han med sin gamle unions-uniform og alle medaljene. De fra idrettstevnene inkludert (Fenkamp og 100 meter hekk) stormet inngangen med hevet sabel,
og fikk fire skudd fra en Luger rett igjennom medaljepryden og i hjertet .

Oberst Prytz's endelikt; Lugeren; Den beryktede Tyske armé-Pistolen.

Og etter det på et utrolig, og for den vettskremte unge tyske vaktens nærmest overnaturlig vis klarte å entre venteværelset før han gikk ned og faktisk klarte å såre en av de frammøtte vervede i ankelen med sabelen da han mistet den i fallet.
"På dem!; Ved Hannibals Snabel!!" hadde han brølt like før den vettskremte vakten nærmest i panikk fyrte av fire skudd med Lugeren.

Etter krigen hadde Enkefrue Prytz født Friitch fått besøk av ingen ringere enn Max Manus som hadde holdt vervingskontoret gamle oberst Prytz hadde stormet med hevet sabel under oppsikt, for de hadde faktisk plassert en liten overraskelse der som var like ved å manifistere seg da en enda større overraskelse for alle parter; nemlig Oberst Prytz plutselige storm-angrep med sitt bizarre kamprop, kom ut av det tomme intet kunne det virke som, og dermed reddet flere villedede ungdommer fra døden. Ihvertfall i den omgangen.Vervingskontoret ble nedlagt i hui og hast og i en tidlig morgen hadde motstandsmennene diskret hentet tilbake bomben de hadde plassert der, som okkupantene utrolig nok hadde oversett da de rømte lokalene.

Hun var jo beæret over å få Krigshelten over aller krigshelter på besøk, og det attpåtil med en så fantastisk historie og fortelle; at Hennes pensjonerte Oberst Prytz faktisk hadde hjulpet disse yngre motstandsmenn med å utrette en viktig bragd, selv om han hadde virket alt annet enn kapabel til det da han etter å ha forsert Fru Oberst Prytz's alarmer lagd av stabler med servise (som kunne ofres), og snubletråd av den mest usynlige sytråd, samt at hun hadde gjemt hans "lavendelpastiller", som var noen mystiske piller hans suspekte ( I Fru Prytz's øyne) lege foreskrev ham, som hadde muskedundere og tvilsomt tilegnede artifakter fra "tokter blandt de ville" på veggen i sitt Lege-Kontor.
Desutten lå hans praksis lovlig langt øst ved St.Hans-haugen, .

Tivoli Teater i Rivingsfase....

De satte ham hen i en tilstand som minnet om den "Hypnotisøren Mesmoritius" hensatte sine ofre til ved sine forestillinger på Tivoliteateret i Vika.(Hun hadde brukt en av sine mest bredbremmede hatter med slør da hun snek seg inn i en drosje-Automobil som hun skremt klamret seg fast i mens den knallet og prustet seg nedover Drammensveien.)
"Lavendelpastiller"? hadde den Unge Max Manus sagt med hevede øyenbryn og et underlig smil i det unge ansiktet. "kan jeg få se dem, Fru Prytz?"

Oberst Prytz's "Lavendelpastill-Eske";

Max Manus kjente de øyeblikkelig igjen i fra medisindepotet de hadde hatt til rådighet. Dette var Morfin-tabletter 5milligrams; hadde hun latt ham ta en eller to av disse istedenfor å gjemme de, ville han sittet og drømt at han hadde gjort det han gjorde, og litt til, istedenfor å bli pepret med en Luger.
Han var klok nok til ikke å nevne dette sørgelige faktum for Enkefrue Oberst Prytz.


"Hrrm...Hypnotisøren Mesmoritius ja, han var vi også og så da jeg var barn, kan jeg huske...
Ja-ja...øøøh...Takk skal de ha, Fru Prytz."
hadde han sagt, og gitt henne blikkesken med Offisersmotivet på med et lite bukk.
"Farvel, Fru Prytz; Og Kondolerer. Obersten var en aktet og modig Offiser.Et forbilde for oss yngre soldater."

"Den Store Mesmoritius" kommer til Klingenberg & Tivoli-Teateret!

Han hadde ikke anelse om hvem Oberst Prytz hadde vært, før han hadde sett en sabelveivende eldre herre med "Ibsen-skjegg" iført Unions-Uniform tilbake fra Danske-tiden storme inn på det minelagte vervingskontoret for tre år siden.
Men Enkefrue Prytz født Friitch hadde et beveget og nærmest lykkelig uttrykk i ansiktet da han gikk ut av porten.
"Og hvorfor i alle dager sa han at det var Lavendelpastiller til kona si?"
Tenkte han flyktig da han svingte ut i Bygdøy Allé.

Max'n

Og dermed var han borte; og lyden av et mildt mai-regn trommet forsiktig mot vinduene i vinterhagen.

Og akkompagnert av denne musikken, samt Chopins "Valze No 14 i E-moll; Opus posthum." i fra et åpent vindu hvor en student i Piano ved Musikkhøyskolen bodde, enn så lenge i huset hun vokste opp i; var Enkefrue Oberst Prytz og vi, og Suppedraken, trærne, plenene, og ellers hele byen tilbake i det 21ste århundre i det tredje årtusen e.k. ventende på Sommeren, Enkefrue Oberst Prytz, født Friitch trakk seg en kopp syrlig, kinesisk te, og resten av Oslo venter selvfølgelig på neste omgang visvas-brainspacebrain fra dette Forum.I tillegg til Sommeren da, selvfølgelig.

Oslo i Regn, Anno 2009.