CLUBBEN er 50, esse!

"CLUBBEN" er 50!!! GRATTULERER ME' DA'N CLUB-7!!

HURRA for deg som FYLLER sitt år

Ja DEG vil vi GRATULERE!

Alle i RINGDANS omkring deg vi går

("Og se nå vil vi MARSJERE"?

ER det riktig?)

INGEN marsj på CLUB-7

Snu oss i ring

DANSE for deg

med

HOPP & SPRETT & SPILL

(NOW we're Talking!)

ØNSKE deg av HJERTE ALLE GODE TING

Og si meg så:

HVA VIL DU MERE?

( Åpne igjen i Munkedamsveien?

"Det vil ikke bli fattet nytt vedtak for drift av Club-7; og lokalene må være ryddet og klargjort innen....."

Høres det kjent ut, CLUB-7?)

GRATULEEERE!!!!

Mine Oslo-Hipster-Ladies & Hipster-Gents:To EKTE Club-7 Hipsters Anno 1966!!! Hun, i "Swingin' Londonsk" Skjermhatt, og romslig V-genser. Han, i Turtleneck og Blazer; Den Mannlige Intellektuelle Hipsters "Warderobe Of Choice" på denne tiden! Og dette er Club-7 på "Kongen", folkens. Da det lå der, var selv JEG en barnerumpe!

Som ett

COLOUR-SPLASH- 

SUNSHINE-EXPLOTION, 

kom nyheten i Østlandssendinga i NRK-1 at selveste, Gode, Gamle, UNIKE "Club-7"; er intet mindre enn 50-år i år!

Tenke seg til at denne Kulturinstitusjonen en gang var et utested folk nærmest tok for gitt her i byen vår?

Da Club-7 forsvant; Var en Era i Norsk Kulturliv og i måten vi Omgikks og sosialiserte i Oslo, OVER!

Intet sted som en gang LIGNER har siden sett dagens lys. "Sardines" som holdt til i lokalene f.o.m. 1986- Ikke så veldig mange årene etterpå, var Club-7 i 80-talls kostyme. De samme folka i Øl-disken, døra og ellers. Forskjellen var vel at "Scene-7" og Bibloteket, og ikke minst Lørdags og Søndags- tilbudet "Café-7" var borte. "Scene-7" / Bibloteket" var nå Backstage-område og festlokale for "Den Innerste Kretsen"; og det var kanskje en liten forandring i klientellet. En ny generasjon, samt en mere 80-talls-approach til tilværelsen som sådan. Folk en kanskje heller hadde ventet å treffe på gamle "Kroa Diskotek", kom til "Sardines" for å høre Rock'n Roll. For på Sardines var det Rock'n Roll det dreide seg om. Jazzen var erklært død, og historieløst og feigt uglesett av et ditto Musikkpoliti. 

Jeg husker jeg så Joe Henderson på Sardines i enten 1986 eller 87; og en kunne telle på to par henders fingre hvor mange som var der.

Det var forsåvidt ikke så mye bedre på slutten av Club-7 eraen:

Da jeg så Paul Motian- Band (Bill Evans- Trio's Legendariske trommis for de som skulle ha glemt det i farta)

der i 1982 en torsdagskveld; var det om mulig enda mindre folk der.

Og   av de få som var der; var det pinlig nok en utblåst frikergjeng (Den kulturløse nestegenerasjonen hippies; bestående av småkriminelle hasjrøykere og blandingsmisbrukere) som ropte "PAUSE!-PAUSE!..." etter de første låtene.

Dette var så skandaløst, at en i selskapet jeg satt i, som visste hvem disse pøblene var (Det gjorde vi alle); måtte ta de lavmælt i skole, og si at vi hadde verdensnavn på Scenen som i sin sjanger var det samme som det de var vant til å digge, spelte i Storsalen på "Neuf" (Chateu Neuf. Som ved Gud Allmektige faktisk heter det samme den dag idag!!)

Og da Bill Frisell stompa Fuzz-Boxen på, og brant av en solo i Hendrix's lydlandskap; var det ikke mere rop om Pause fra det bordet. 

Bill Frisell fikk mye plass den kvelden; de visste å tilpasse seg publikumet sitt, den garva gjengen der.

(innen rimelighetens grenser, så klart)

MEN:
La oss minne de STINNE BRAKKENE! 

Det Bortskjemte Publikummet, som lot fylleskravla gå under konsertene så artistene måtte henstille via konfransier, til folket om å holde kjeft under settet; er ikke like gloriøst å huske.
Men like fullt en del av stedets sjel; og et ganske fikst bilde av Nordmenns Kunnskapsnivå om verden rundt seg på den tiden.

 Den oppførselen hadde nok ALDRI skjedd på "Montmarte" i København. Som vel er nærmeste å sammenlikne med når det gjelder filosofi og kunstnerisk profil; samt et annet sted som jeg ikke husker navnet på som var et sklags "All-Kultur-Hus" i beste "Dansk Kliss-klass-Anarkist-Impro-Teater- med nøgenhed og farver og bajer"- stil. Noe Club-7 sist fikk besøk av via Performance- Kunstneren og

Trippel-Feminist- med-Helskru Wenche Mülhausen; som splæsja rundt med maling og brukte tampong, og invitasjoner om å la klærne falle og komme opp på scenen og male. 

Male Wenche Mülhausen, mot at hun fikk male DEG! 

Og det skortet ikke på frivillige i salen. Og det skortet ikke på mishagsytringer i pressen heller. Personlig var jeg ikke så veldig fristet av klædde-performancen hennes; og bildene bekreftet vel egentlig de bange anelsene jeg hadde om den "Son Of AAO"- greia hun turnerte med.

"Hmmmm...?" Hvad- er-så "AAO"?
"AksjonsAnalytisk Organsisasjon" startet av en Sveitsisk Konsept-Kunstner med en noe diffus agenda mellom linjene på den offesielle......

KØB AAO's INFORMATIONS-TIDSSKRIFT OG LÆS OM AAOS FRI-FELLES-FILOSOFI:::" vræler en skinna fyr på "Pære-Dansk" på Karl Johan. 

Begynner det å demre?

Kornete sort/hvitt Bilder fra AAO som man ikke kunne se opp ned på?

Vi setter et strøk over det foreløpig; og går tilbake til BURSDAGSBARNET!

Ikke skal "AAO" komme som en vanskelig Bursdagsgjest som vil stjele oppmerksomheten fra Hedersgjesten?
Her er Noen Go'biter jeg husker spesiellt Godt:
Men allikevel var Club-7 LEGENDARISK, intet mindre blant verdens Jazz-Musikere og andre sjangere; særlig i USA, hvor det faktum at klubben var finansiert av Oslo Kommune var et STORT "HÆÆÆ?"

Terje Rypdal & Odyssey's Legendariske Dobbel-Album fra 1975.

Sommeren 1976. Mitt første Club-7 besøk, i en alder av 15 år!
Konserten var på en onsdag, og midt i ferie-sesongen (og SKIKKELIG Oslo-Sommer-varme!);

så det var Slackin' i døra; og var en først innafor døra og ned trappa til det mørke, svale lokalet, med de runde bordene og orange plastlamper lavt over bordene, samt vegg-bordene med sine rustikke tre-benker, så var Øl-serveringen gitt.
Jeg tror vegg-dekorasjonene fremdeles var det litt sånn Afro-Indiansk-aktige varianten.
En spennende aften indeed. Konserten var Magisk. Ikke hel-stinn brakke; men bordene var besatt.

CLUB 7 Anno 1973! Samme veggdekorasjoner i 1976?

Folk kom solmette og øl-tørste rett fra stranda og Båtliv til "Clubben".
Og med Rypdal som avslutning på en Glovarm og solglitrende Oslosommer-dag; var en nær perfekt dag over.
Selv hadde jeg sommerjobb på "Dobloug" den sommeren.
Tekstil og kles og diverse dame-stæsj- butikken som lå der hvor "Ostindiska" ligger nå, vis a vis Basargangen.

Terje spelte fremdeles fløyte og Sopran-Sax i tillegg til Gitar;
Og Gutta spelte til klokka ett om natta!
Og jeg satt der storøyd med øra på vibrerende MAX, og prøvde å være så "20-år" jeg bare kunne i forhold til de folka jeg etterhvert delte bord med, som var IHVERTFALL ti år eldre enn meg (Svelg!), som var der for å slukke tørsten etter en ettermiddag og kveld på fjorden, og ga sånn passe F i Rypdal og Odyssey.

Og der, den natta fikk jeg vel mitt første, måpende møte med det noe bortskjemte Club-7 publikummet som satt og preika og festet, mens en verdensartist holdt konsert med sitt til da nyeste materiale og album!
Men Rypdal var rund. Han OG bandet, var selv Club-7 veteraner, og kjente stilen.
Så de hadde vel en passe behagelig jobb, tenker jeg. Vel vitende om hva de gikk til når de skulle spille Club-7 midt i sommerferiesesongen!

Og så var det neste sommeren:
Det fine med Sommersesongen på Club 7; var at alle de store navna som skulle til Molde (og Kongsberg, til en viss grad) tok turen innom Club 7.
Jimmy Owens med Kenny Barron på Fender Rhodes; og en VANVITTIG GROOVY Bassist med "Blacksploitation"-Solbriller og hele pakka, og bandet fikk tidlig en Ganske så Groovy (Norsk Askblond Raddis-friker med langt hår og skjegg!!!) Kis som Virkelig "Kjente Vibrasjonene,esse!" opp på dansegulvet i et svaiende Solo- sway over en Medium tempo Funky Bass-Groove!

GROOVY Jimmy Owens På Club-7 med dette albumet, sommeren 1977.

Jimmy Owens selv i Lime-Grønn dress, "Sharp As a Tack, som hans Ikoniske Kollega Miles Davis uttrykker en perfekt Stage-outfit i sin selvbiografi drøyt femten år senere.
Og mens jeg sitter her i nåtid og skriver; skulle jeg bare SÅ ønske at jeg beholdt Konsertplakaten.
Disse legendariske Sort-Hvitt- Helkontrast trykkene, i et slags hverken-eller format mellom A3 og A4, som kjennetegnet Club-7s Poster-Promotion for de større Konsertene.

Art Blakey & The Jazz Messengers:
Her snakker vi STINN BRAKKE! Her er det et av Jazzens Ikoner som gjester Club-7; og stemningen er HØG!

Og et år seinere og nok en Rypdal- Konsert; denne gangen med Palle Mikkelborg og det som skulle bli det legendariske "Waves"- Bandet / Soundet.
Jeg mener bestemt og ha beskrevet denne kvelden før ved en anledning i dette forum.
Bak meg på Benk-bordet ved inngangen til Teateret; satt Finn Kalvik med ei Hel Hvithvin i Kjempe-Sig og digga med utrop og bifall. En moroklump ropte "På Med Pilen Palle!" under Presentasjonen av bandet, og Trommis Jon Christensen satt ved bordet mitt før konserten.
Jeg trodde det var en tosser som lå lovlig tynt an da han gikk opp på scenen og satte seg bak trommene og begynte med sitt karakteristiske, ultra- dynamiske spill, (som for uvante ører som har blitt fostret opp på Pop/rock ikke helt får med seg grunn-pulsen).
Men der kom så sannelig Terje Rypdal, Sveinung Hovensjø, og en fyr med NESTEN "Pil-Palle"- sveis og et Bohém-skjerf slengt over skulderen og tråkka til med et Gnistrende sett!
Det ble to til av dem utover kvelden og natta.

Da var det duket for The Pat Metheny Groups første besøk i Norge.

The Pat Metheny Group Ca. 1978: F.V. Mar Egan (Bass) Pat Metheny (Gitarer) Lyle Mays (Piano & Keyboards) Dan Gottlieb (Trommer).

Dette var en "På vei til Molde"- konsert; altså midt på sommeren. STINN Brakke. Den unge Gitaristen hadde begynt å feste seg i Musikkelskeres og Gitar-nerders bevissthet og Platebunker, etter stigende oppmerksomhet som Gitarist i Gary Burton-Quintet; og til da to Solide album i eget navn som i dag-
er Jazz- Klassikere på ECM- Labelen.
Og her var det altså at det Bortskjemte Club-7 Publikums-trollet kom fram fra under brua. Eller snarere trampende ned Karl Johanover Nationalteateret og ned Munkedamsveien. For her måtte Konfransier på vegne av Pat Metheny ikke mindre enn TRE ganger under konsertens gang, henstille det beduggede publikummet om å HOLDE KJEFT; uten egentlig å lykkes nevnverdig med det.

Det var forresten et solid unntak som satt ved bordet rett bak meg.
(Bestisen, dama hans, og meg hadde klart å kapre BORDET helt foran rett til venstre for Scenen. 
Og vi var GANSKE veloppdragne under konsertens gang).

Jan Garbarek satt Pal og Lyttet til Pat Methenys Cover av "The Windup"; fra...

Dette solide unntaket var Jan Garbarek med Frue & følge, intet mindre!
Og da Pat Metheny Group gikk fra en solid Impro- seksjon mellom Trommis Dan Gottlieb og Pat  M. til at Lyle Mays slo ann de første meget karakteristiske taktene til "The Windup" fra Keith Jarretts og Jan Garbareks Legendariske "Belonging" album; kunne man føle den elektriske energien mellom bordet bak oss og scenen. Jeg "kastet et stjålent blikk" over skulderen, og så et glimt av Garbarek med hendene i "Bønne- stilling" foran ansiktet. Dypt konsentrert lyttende....

....DENNE Klassikeren med Keith Jarrett's "Europeiske" Kvartett

Club-7 hadde også bredde og takhøyde på Konsertprogrammet sitt.
Jeg kan huske jeg grein litt på nesa og stusset litt da jeg så en plakat for Finn Kalvik og Inger Hagerups "Lille Persille" - Prosjekt. Va'kke dette et KULT sted a'? Og så ska'rem ha Konsert med BARNE- sanger?!??
Det var ved disse anledningene en kunne skjønne at det var Storesøsken- generasjonen og vel så det som hadde dratt i gang Club-7.

Og her er jammen en LP med Cover tilsvarende Club-7's plakat for "LIlle Persille"- Konserten. Helt Genialt, forstår jeg i ettertid; men den gangen, som også var et år eller to før min første Club-7 kveld, varbarndommen enda litt for nærme til at jeg kunne digge det. "En slækk visesanger og den gamle kjerringa med de barnslige sangene? Døh!" liksom. Ja-ja....

Jeg kan huske da man ENDELIG kom seg inn døra der i helgene for å feste og kanskje hm...."møte nye bekjente"; så tok det en seig stund å bli tatt på alvor av de enkelte ganger noe kjepphøye skreppene der.
(HEEY! Vi snakker om CLUB-7 her! Da er det LOV å si "Skreppene"!! )
Det at man fremdeles bodde hjemme; hjalp ikke det heller.
"Kan vi ikke dra hjem til DEG da?" Kunne de spørre med enundersøkende og syrlig mine; og da man hadde vært dust nok til å stotre fram at "Jeg...hm...eh...bor hjemme for øyeblikket", så var det "HAH!"
og ryggen på dama som vrikket seg videre i "rundkjøringa".
En gang ble jeg spurt om å danse da ingen hadde begynt å danse enda. Jeg var ikke hverken full eller selvsikker nok i fylla til å ta den utfordringen. Så den kvelden dro jeg like godt hjem igjen!!
(Det var to INn/Utganger fra salen på Club-7 som gjorde det mulig å sirkulere hele lokalet på ytter'n. Dette ble kalt for "Rundkjøringa"!)

For i døra på Club-7; var det en HELT ANNEN story i helgene når Universitetet ghadde starta høstsemesteret og ellers alle hjula var i sving i byen igjen etter en varm sommer.
ALLE måtte vise Leg; og da mener jeg ALLE, om de ikke tilfeldigvis var dørvakta's personlige omgangskrets.

Eller om man hadde flaks og den en kom sammen med stod på go' fot med vakta kunne Gå god for deg, som en kis som leste forberedende og hadde gått i tredje-gym året før, og som jeg kjente fra Teatergruppa, gjorde for meg; slik at jeg faktisk kom meg inn på en fredag som til alt overmål var min 17-Års -dag!!
Og dette; var min første Club-7 HELG!
Og DET var en annen story inne i lokalene også. Det var FEST på Club-7 på fredager.
"HÆ? BANDET? Æssss- Kjøp et par Lang-bayere a'!"
For DET var noe som var GROMT på Club-7: Man kunne kjøpe LANG-BAYER i baren!
Go'e Gamle Big Brown Bayer! Mmmmmm- Mmmmm! Laaa-a-ng Ba-y-eeeer....
Kremt; Javel...eh..
Du er DYYYYPT savnet; sammen med Export-Øl i sjappa og på Fat (DET hadde de ikke. Det var det de Brune sjappene som tilbød undetr Vorspielet!). Ja; Like dypt savnet som Club-7 selv!
Og GJETT hva jeg fikk i GAVE?
En mystisk fyr i det men vel kallerv "Støv-Frakk" svevde rundt i hallen ved garderoben og "Galleriet" i en slags "Silly-Walk", og tryllet fram et Ca. 10 x 15 cm kort som han delte ut til den som han hadde siktet inn.
Og DER fikk jammen Bekjenten som hadde prata meg inn en, og han strålte opp, og takket overstrømmende etter å ha lest på Kortet.
"Jøss" tenkte jeg; hva i... og DER fikk jammen jeg en også! Og da jeg så hva det var, Takket jeg overstrømmende jeg også! På Gull-glanset kartong med mørk sepia- trykk stod det noe sånt som: "Compendium Records" Inviterer til release-Konsert med Jon Ebersons "Blow Out" i ABC- Teateret fredag 6 oktober for deg og den du vil ha med deg."

Fikk Invitasjon av Mystisk Kis i Støvfrakk med "Silly-Walk" på Club-7 til denne Releasekonserten i ABC-Teateret den 6/10-1977. Bursda'n min var det også (Da jeg fikk invitasjonen. Bekjent fra Fagerborg året før preika meg inn på 17-års da'n!) DET ble også "A Night To Remember. At jeg antagelig kunne ha fått med meg hvilken skreppe jeg ville på dette arrangementet, falt meg ikke inn. Så jeg tok med den av bestis-Kompisene som digga Jazz i stedet. (Jubel-Idiot!)

Så det så! Jammen var det ikke midt i smørøyet avslutning på en ellers litt underlig 17- års dag, mener jeg erindre. På den annen side; Hva er et som IKKE er "underlig" når en er 17? For ikke å si "Vidunderlig!"?
Så; Mystiske fremmede med beinet innafor Compendium Records: Takk nok en gang. Takk Bekjenten fra Fagerborg Videregående. Takk Vakta på Club-7 og TAKK CLUB-7!!!!
Og bare en liten kuriosa, eller ikke så liten faktisk. Ganske så viktig, ehgentlig.
ABC- Teateret, hvor Release-Konserten til Blow Out ble holdt; var Club-7s ALLER FØRSTE LOKALER!! Så derfor; på en måte, var det et slags Club-7 arrangement det også!!

Og med dette gyldne minnet fra Club-7 tror jeg at vi avslutter Dette Hyllestskrift til Oslos Definitivt mest Betydningsfulle Alternativ-Kultur-Institusjon noen sinne fra en av Etablissementets yngste brukere.
Jeg fikk kun med meg de siste fem årene som fast gjest og "medlem" (Medlemskap ga litt Konsertrabatt og Noe billigere Helg-entré, om jeg ikke husker feil.)

Og jeg kunne sikkert fortalt mang en morsom en fra den perioden også.
Men den perioden, dreide seg mest om Sex allikevel; og hvem er vel interresert i å høre om det?!? (Hi-Hi-Hii!)
Da 80-tallet kom; forandret stedet profilen mere mot å være en Rock-Venue, med en ny generasjon (Min generasjon) faste gjester

Det var disse første snik visittene som konsertgjenger og Bursdagsfeirer med Usannsynelig flaks som har festet seg best, faktisk.
For på de visittene var jeg på det Opprinnelige CLUB-7 jeg var.
Det var dette spennende og nesten forbudte stedet, med de mystiske menneskene i anderledes klær,og langt hår og skjegg.
Lavmælte mishagsytringer fra voksne, og overskrifter i aviser med  idiotiske rykter om
"Fyll,Sex og Narkotika"!! Eller så sent som i 198? (Før 84); var overskriften i VG om "Mink DeVille" bandet til Willy DeVilles Club-7-Konsert: "RØKTE HASJ!!" Men hva annet kunne en vente av "VG" den gangen?
(det var forsåvidt plenty av ihvertfall to av dem, og litt av de softe variantene av den tredje; men ikke sånn som Square-Folka innbilte seg da!)
Uoppnåelige Gudinner med langt bølgende hår og fargerike kjoler, og Bra Musikk og en egen sjargong!
OG: Langbayer!

GRATULERER MED 50-ÅRS JUBILEUM, CLUB-7!!