Følgere

onsdag 14. juli 2010

En Gang Til Om Hatfield And the North's Mester-album "The Rotters Club"


Dette er rett og slett et helt fantastisk album i Prog-Rock-sjangeren, eller:
Det er rett og slett et helt fantastisk album uansett sjanger!
Utgitt da Prog-Rocken begynte å bli utvannet med mindre vellykkede prosjekter,
fram mot spissrotgangen til Punk -skafottet i 1976.

Og i denne urolige eraen i sjangerens historie, kommer altså Hatfield And the North med sitt andre og skulle det vise seg; siste album som er intet mindre enn ett av sjangerens PINNACLE-ALBUMS sammen med langt mere berømte titler som "The Dark Side Of The Moon" og
"Close To The Edge",
The Moody Blues's Septologi
(de syv albumene de ga ut imellom 1967 og 1972 som regnes for å være de "ekte" MB-albumene)
"In The Court Of The Crimson King"
,"Emerson, Lake & Palmer",
"Trespass" (UTs favoritt, selv om majoriteten sier "The Lamb Lies Down"... ).

Alle disse albumene har det til felles at de er utgitt 2 -5 år før "The Rotters Club", og at de har oppnådd en langt større berømmelse en sitt briljante stebarn.

Da H. & The N. ga ut dette albumet var markedet oversvømt med Prog av ymse kvalitet;
og i USA hadde en brødregjeng begynt å synge om sniffing & Lobotemi i et format som var prog-sjangerens rake motsetning.
For ikke å snakke om valg av tema for tekstene!

Og Prog-kjærestens øyne hadde begynt å vandre.

Derfor må man med skam å melde, at i den store sammenhengen forsvant dette mesterverket i mengden i sin samtid; og har blitt gjenoppdaget av en ny generasjon Prog-entusiaster som presenterte det for en måpende generasjon Syttitalls- eks-Stoners (øhæm...krmt...) og autentiske Prog-elskere som rødmer i forlegenhet over å ha oversett dette da de nå hører albumet for første gang,
samtidig som de kjenner igjen den alt for skjeldne fragransen av et sant mesterverk.

Det er et av disse albumene som må høres flere ganger og som vokser og vokser til en totalopplevelse som gjør at man er fullstendig rådvill i platesamlingen når det er ferdig-lyttet.

Et slikt album er "The Rotters Club" og et slikt Band var Hatfield and The North med sine eksklusive to utgivelser (den selvtitulerte debuten er også et godt Prog-håndtverk dog kun en skisseblokk for det som skulle komme).

"Livet er for kort til å...." etc. hetr det seg i forhold til mangt,
og til ALLE Musikk-Elskere der ute, kan jeg bare si at Livet er for Kort til IKKE å høre dette Mesterverket. Spesiellt hvis du er en av de Autentiske Prog-diggerne i fra den gang da.....

Hatfield And The North var:

- Phil Miller / guitars
- Pip Pyle*) / drums, percussion (R.I.P 1950 - 2006.)  Link til Nekrolog av Dave Stewart:   
  http://www.hatfieldandthenorth.co.uk/
  Richard Sinclair / bass, vocals, guitar (7)                 
- Dave Stewart* / organ, electric piano tone generator
- Mont Campbell / French horn
- Lindsay Cooper / oboe, bassoon
- Barbara Gaskin / backing vocals
- Jimmy Hastings / flute, soprano & tenor saxophones
- Tim Hodgkinson / clarinet
- Amanda Parsons / backing vocals
- Ann Rosenthal / backing vocals

*) Om Dave Stewart:
Etter Hatfield And the North, begynte han som keyboardist i "Bruford" ,
og deltok som Keyboardist og Co-komponist på "Feels Good To Me"(1976),
og et annet legendarisk Instrumenal-Prog-Jazz/Rock album:
"One Of A Kind" (1977)

En CV det står respekt av!





Ta En Prøvelytt; Og Kjøp Albumet der hvor du handler Musikk.