Takk; Men Nei Takk! Og uansett litt i Tidligste Laget, Kanskje?

 

Vibeke Løkkeberg skal "Lage Film" om Utøya Tragedien? Takk; Men Nei Takk; Og Uansett Litt i Tidligste laget kanskje?

Norsk Film er inne i en slags komersiell OG Kreativ Gullalder.
Vi har fått en ny generasjon filmskapere, og ikke minst vår første generasjon med rendyrkede filmskuespillere, som behersker filmmediets nærgåenhet og ikke-linjære abeidsform.
For det er bare å vedgå det: Vår forrige generasjon med Filmskapere skøyt kun unntaksvis blink, og da på hjemmemarkedet. Film og Teater- miljøet i Norge var en periode hemmet av en temmelig misforstått og naiv Sosialistisk- Dogmatisk tankegang. Og det første budet, var å nærmest fornekte det Anglo-Amerikanske Kulturutrykket, som faktisk er Populærkulturens hovedsete.
Og her var tabuet:
"Populær", som i "Pop", og "Komersiellt", fy-ordet framfor alle.

Film; det skulle være kunst, må vite. Og Amerikansk Pang-Pang var definitivt ikke kunst!
Det var faktisk ikke annet enn en glorifisering av USA-Imperialsimens volds- segment, og ikke noe eksempel til efterfølgelse!Opplest og Vedtatt av Sentralkomitéen, og avvik i fra linja kan føre til degradering og endog utfrysning fra Partiet.
Anglo/Amerikansk Underholdning er Opium for massene, og ikke kunst egnet til å bevisstgjøre arbeiderklassen.

Anja Breiens "Hustruer". Norsk 70-talls film på sitt skumleste.Filmen hadde etter forholdene brukbar publikumsoppslutning i sin samtid, og er således blitt den ene av hennes filmer som ble sluppet på DVD

Nåvel; Ikke alle filmskaperne var AKP/ML/SUF- ere; men Norsk Films oppgave var å formidle et Politisk Budskap. Å skolere det Norske Folk i hva som er "God" film og God moral.

Unntaket var "Rabulistene" Svend Wam og Petter Wennerøed som tok mål av seg til å lage filmer om "Det Sosialdemokratiske Helvetet". Og til tross for kritikerslakt og ellers animert skuespill. Pinlig dårlig dialog. Rotete og forvirrende dramaturgi / story, ble filmene faktisk sett av folk.

Selv husker jeg at den filmen som for dagens unge er en vorspiel- latterbombe- fleip "Lasse og Geir" den gangen var et motinlegg mot VG's ganske så hårreisende(!) hets av ungdommer i fra drabantbyene, som framstilte disse nærmest som en eneste stor gruppe av ungdomskriminelle analfabeter.
Deretter kom fremmedgjort arbeiderklasse- urbanisme i "Det Tause Flertall", og så om tvang og arroganse i Psykriatien med "Hvem Har Bestemt".

Men så begynte publikum også å vri seg litt i stolene med "Svartere Enn Natten" (Ekteskapets tyrrani), "Kjærlighet og Død" (Homo-sex- V & W!) , Og trilogien "Sangen Om Den Knuste Drømmen: Den ganske håpløse"Åpen Framtid" (men bra film-score) og "Adjø Solidaritet", og "Drømmeslottet"; om 80-tallets nytelsessyke "40- åringer"; de tidligere "68-erne" (som her i Norge var fortrinnsvis Studenter med Venstreradikal ideologi.), og hvordan de liksom har blitt alt det som de en gang protesterten i mot: Småborgelig/ Besteborgelig Komformitet og pragmatisme,  og deres desilllusjonerte barn, som enten blir brun-blå ytterste høyre, eller begår selvmord.

"Sangen Om Den Knuste Drømmen"- Trilogien Til Vam og Wennerød

 Filmregissør Anja Breien sa følgende i et intervju med Radio Orakel (Eller Nova i forbindelse med Premieren på en serie levende bilder hun  døpte  "Smykketyven".):
"Thrillere; er sånne filmer hvor menn løper etter hverandre med pistoler"

"Smykketyven" av Anja Breien. Ikke en film hvor "Menn løper etter hverandre med Pistoler"!

Og dette utsagnet kom nesten 15 år etter hennes John Cassavets pastisj- "Hustruer". Etter sigende unnfanget etter å ha "blitt provosert" av Cassavets's "Ektemenn" (med Peter "Columbo" Falk), som viste gifte menn i fri dressur uten koner. Jeg mener å huske at utskeielsene er poker og fyll og kanskje noen "nedsettende" kommentarer om kvinner og sex.. "Hustruer" fikk premiere i 1975; FN's Internasjonale Kvinneår, og Feminismen hadde sin peak i oppslutning proposjonalt med skilsmissestatistikken (like greit)., og er en lang serie med episoder rundt en venninnegjeng av gifte mistilpassede kvinner på forskjellige nivåer i sin "bevisstgjøring".

Av film-historiske og samfunns- historiske grunner, fikk Anja Breien denne ene av sine filmer overført til DVD formatet for salg.
Denne filmen hadde også en etter forholdene middels god publikumssuksess.
Det øvrige av hennes produksjon ble av Norsk Filinstitutt ikke ansett  å holde en kvalitativ standard som kunne forsvare DVD lansering med sin daterte dogmatikk og feminisme.

"Hud"- Løkkeberg...(Hva var det nå han Kunst-maleren hette igjen?)

Det samme kan sies om filmene til Vibeke Løkkeberg og film-partner/ ektefelle Terje Kristiansen. Samtlige var, om ikke flopper; så Publikums-fiaskoer.
"Løperjenten", ble betegnet som "En av de verste mest amatørmessige filmene som noengang er blitt laget".
Til tross for at den fikk Kritikerprisen ved Filmfestivaklen i Haugesund; ble prisen tildelt under pipekonsert fra Publikum.

Vibeke Løkkeberg's "løperjenten" i fra 1981. Utskjelt, og tildelt Kritikerpris i Haugesund under Pipekonsert.

Mere kontrovers kom rundt arbeidsforhold og bevilgningene til storverket "Hud" på midten av 80- tallet. "Hud" er en over 4 timer lang film om en kvinne og dennes familie i en bygd på Vestlandet en gang på 1800- tallet. VIbeke Løkkeberg hadde alltid selv hovedrollen i filmene sine. Hun skrev også, og regisserte. Eventuellt kunne disse deles mellom henne og ektefelle Terje Kristiansen. Var det behov for bi-roller spilt av barn,var de Løkkebergske barna selvskrevne(!) rolleinnehavere.

Dette var altså rene familie- prosjekter. Feilen; var at disse fikk pengestøtte til å lage film for offentlig visning; endog ble regnet som støtte til Kompetente filmskapere.
 Det skal sies at UT så TV- versjonen av "Hud"; og den var forsåvidt helt grei.

Nåtids-Løkkeberg #2

Vibeke Løkkeberg som Ung Modell. En kan drives til vanvidd av mindre, eller hur Gutta?

Vibeke Løkkeberg; hadde det med å eksplodere i fullt raseri om hun fikk kritiske spørsmål i fra andre journalister enn de i fra (den gang) en-kanals veldet NRK.
Sist gang dette skjedde var da hun hadde sausa sammen en "dokumentar" i fra Vestbredden
("Gazas Tårer"- med "Den Ultimate Antikrigsfilmen!" som Hype-linje)  om Palestinernes sak,
hvor hun tilbrakte like mye tid foran kamera med å dirigere "dokumentasjonen" av hva som foregikk, som bak kameraet for å observere og dokumentere.

Og dermed; er det ikke en dokumentar lengre, men et stykke manipulert propaganda. Dette likte hun dårlig å bli konfrontert med.
Nå sier denne middelmådigheten av en fordums midtsidepike at hun skal "Lage Film Om Utøya- Tragedien".
Med den kompetansen og trøkket vi har fått i Norsk Film pr 2012; vil det være reine skjære galskapen å tillate noen fra denne generasjonen "filmskapere" (det sitter langt inne å bruke denne termen om disse) å røre dette temaet.

Forhåpentligvis kan vi føle oss trygge på at de som er igjen av den gamle klikken fra "Casino", "Håndtverkeren" og "Tostrupkjelleren" med innflytelse nok til å skaffe penger til de som stod for en mørketid i Norsk Film, er i et forsvinnende mindretall nå.

Det ville også være et overtramp mot de overlevende og etterlatte, å la en som egentlig kun var en respektløs, mediekåt narsissist, gi seg i kast med noe som så få har fått avstand til.

Det største traume påført det Norske Folk siden Den Andre Verdenskrig bør, når tiden en gang blir moden for det; bli tildelt en som forstår å formidle filmspråket på en måte som går i dialog med oss, og ikke skal belære oss, ved å prakke på oss sin egen (i beste fall) sorg- bearbeidelse, og presentere det som "film"; for deretter å få apoplektisk anfall på riksdekkende radio eller tv, når hun blir konfrontert med at hun nok en gang har levert "No Fuckin' Good!".
Vi kan for høflighetens skyld si "Takk"; Men på vegne av de aller- aller fleste sier vi "men Nei Takk."

Mens dette har blitt skrevet; har NRK launchet, ifølge eget utsagn "Største Drama- Satsing noensinne:
En TV- Dramatisering av Jan Kjærstads roman-trilogi "Erobreren".

I Registolen   plasserte de Eva Isaksen; Regissøren som filmet en annen bok-suksess;
Ingvar Ambjørnsens "Døden på Oslo-S", i fra dennes Ungdomsbok- serie om kompisene -
Pelle og Proffen.

Døden på Oslo S: "Jeg fixer det ikke Pelle, Jeg Fixer det Ikke" sier "H-fixin' Lena" i filmen (Som bare heter "Lena". Resten fant jeg på!)

Denne filmen, er vel ved siden av "Lasse og Geir" den som er blitt mest parodiert og brukt som eksempel på "Norsk Film" i fra den  i dette inlegget før omtalte mørketid.

Filmen hadde faktisk brukbar publikumsoppslutning da den kom.
Den ble også ansett å være et langt skritt i riktig retning for Norsk Film, mye på grunn av historiens aktualitet og ikke minst et taknemmmelig materiale å lage film av.

Dette var før vi fikk se hva den nye generasjonen hadde å fare med både foran og bak kamera.

I ettertid, ser en at den har den samme rigide fortellerformen og oppstyltede dialogen som nærmest var Norsk Films kjennemerke fram til da.

Men dette ble reddet og satt litt mer i bakgrunnen av nevnte momenter.
Av Eva Isaksens filmer etter denne, ser vi desverre at hun hører mere til i Mørketids- generasjonen enn hos Gullalderen.
Da hun skulle levere en "grøsser"; ble det "Cellofan- Med Døden  til Følge", som presterte å bli tatt av plakaten dagen etter premieren.
Dette var ifølge Isaksen selv "For at filmen ble sabotert ved å ha premieredato samtidig med "I Know What You Diod Last Summer".
"....Last Summer"; er fjærvekter- entertainment. Men allikevel var det nok ikke derfor ingen ville se "Cellofan"; Ærlig talt. Den så ut som Super-8 leken til en gjeng åttende klassinger på syttitallet.

Vi så det i hennes neste Ambjørnsens - filmatisering "Mors Elling"; som ble kalkunen i "Elling"- filmatiseringene.

Den endelige bekreftelsen, fikk jeg med "Forføreren"; som var et kvalitativt syvmilsstøvelskritt bakover i tid.
Jeg tenkte, at det kanskje skyldtes Jan Kjærstads (for meg) Metafysiske fortellerteknikk; som jeg alltid har hatt problemer med.

Men av anmeldelsene i gårsdagens aviser / nettaviser, skjønner jeg at det ikke bare var meg, og mitt fordøyelsesbesvær med Kjærstads romaner. (jeg har ikke lest "Forføreren"- Trilogien. Jeg ga ham opp etter halvlest "Homo Falsus" ved midten av 80-tallet.)

Det meste var feil i "Forføreren".
Og desverre kom de gamle syndene i fra mørketiden grellt til syne igjen.
Oppstyltet dialog. Rigid billedspråk, og rotete, nesten forvirrende dramaturgi.
Musikk-Score er konstant og besynderlig, og prøver alt for mye å være "tidsriktig", og det kunne ha blitt skrevet et eget innlegg på denne første episoden av NRK's "Største drama-satsing noensinne". (Jeg lurer på hva DR og SVTV og YLI(?) vil si når de ser hva de har fått for penga.)

Se heller "Lilyhammer"; det er et virkelig blinkskudd av en satire over Norskt Oljedopa velstand og arrogant Byråkrati i Kulturkollisjon / Sjokk med en Veldig Amerikansk og Pre-Feministiske - dogmer- tenkende mann, "Old School- Style! "
Et nyttig tips om hvordan andre kanskje ser på oss til tider, (og ikke minst hvordan vi oppfatter oss selv på godt, vondt og enda litt verre!) og drivende god underholdning med en alvorliig understrøm som ikke forstyrrer, belærer eller på annen måte plumper ut i den myra som stort sett var hjemmet til Norsk film og TV-Drama tidligere.

Her skal vi i rettferdighetens navn ikke glemme at det  riktignok er det Amerikanske Kabelselskapet HBO's Globale banner som drar lasset distribusjonsmessig og antagelig så godt som 100 % økonomisk.
Men hele produktet syder friskt av godt samarbeide og vilje til å dra i samme retning.
"Lilyhammer" er intet mindre enn en innertier!
 Nåvel; Det var ikke meningen at dette inlegget skulle være "TV-Anmelder for en dag".

Poenget her; er at den fordums generasjonen ikke må få ta hånd om "storsatsinger" (Om det virkelig det som er ment, og det ikke kun er en hype da.), eller å filmatisere vårt største nasjonale traume siden 2dre Verdenskrig.

La Løkkeberg gjøre sine familie-gatherings foran kamera for egen, eller private sponsorers regning. Og Eva Isaksen kan lage ditto finansierte barnefilmer for lavkarbo-hjem uten sukker og voldelige PC-spill med far hjemme, og mor som den forsørgende styrende hånd.

Film, har vi nå nok av kompetanse nå til å overlate til de som kan det.

For å si det med en sang som hadde en slags kultstaus i byen her en liten stund på slutten av 80- tallet:
"Langt ned i myra Elgen Svelges!"