Følgere

lørdag 9. januar 2010

O Pommac!! "Byens Liv FØLJETONG-SPESIAL! Her er INGENTING PLANLAGT; "We Make It Up As We Go Along" + En Lille dose historiske Facts & Pseudo-Informasjon! FØLG MED, Kjære Lesere. FØLG MED!!!

"Med Utsøkt Vin-Bouquet"...Ikke rart vi barna syntes det smakte litt rart!

POMMAC I VÅRE HJERTER!
 Oslo 4.11.2010

Men Børn da! Hvilken Larm! Hvilket MAS! Selvfølgelig skal Dere få være med videre på å lese om De små Individene i vår dengang så lille by fra dengang vi var Fattige, Fri & Marinert i Bacon-fett stekt i 14-dager gammelt stekefett med babyen på armen og sigaretten i munnviken på våre Asbest-Beplatede kjøkken, for så å synke ned i en stol og nyte en POMMAC-AVEC, når barna var prylt i seng for å samle krefter til neste arbeidsdag i kanskje "Andresens Bank" eller i "Mester-Kjøtt" butikken. Eller på et kontor ved "Remington" skrivemaskinen og tunge kartotekskap med gulnende arkiveringskort.
 Eller var man muligens en kanalje av en skapsprenger med et kallenavn som f. eks. "Hengsla", "Smokey" eller "Bøyen" med hovedkvarter i et gammelt Lompebakeri som nå tjener som klubblokale for voksne lyster etter mørkets frambrudd...
 Jeg skal da ikke være så smålig at jeg nekter edres ærbødige dette? Og HUSK:At når Undertegnede vakler utmattet fra tastaturet etter å ha utsatt disse individene for livets gang den gang; så vet jeg lite lite som eders ærbødige lesere om hva som venter rundt neste sving....Vel; Nesten ingenting, ihvertfall... FØLG MED!

 FORORD
 Husker du POMMAC? Brusen som smakte PYTON, som man gjerne fikk av gamle damer når man var avisbud, eller som var det eneste den døveste tanta di hadde?
Hun som hadde disse mystiske flaskene med det snirklete mønsteret på korken, og som hadde en mystisk eim i seg når man skrudde av korken og luktet.
Den samme som i den butikken bare de voksne kunne handle i; hvor flaskene ble rullet inn i bølgepapp, deretter et lag med silkepapir, og så lagt i en pose som var mindre enn de på samvirkelaget.

Hos Tante POMMAC var alltid de flaskene tomme, utenom en gang du fant en som var halvfull oppi en støvel i entreen hennes, tok den og viste den lattermild fram i stuen hvor alle de voksne og storesøsken satt og plutselig MÅPTE, og Tante POMMAC reiste seg fort og sa
"DEN tar tante; jeg tenkte at vi skulle leke tampen brenner, men nå fant du den allerede, så NÅ skal du få (en tur ut av vinduet i syvende etasje på Oppsal) et glass POMMAC av Tante. DET liker vel DU?"
Man tenkte liksom ikke over at det var blitt stille i stuen,
og tante POMMAC sin venninne foreslår i fistel at de kanskje skal slå på Fjernsynet og se "Hemma Hos Mej" med Tore skogmann, Inger Jakobsen og Elisabeth Grannemann?

Og så kommer man inn i stuen igjen med et glass sprudlende POMMAC og skal til å spørre Tante hva det VAR i den flasken, og hvorfor hun la den på et nytt rart sted, men DET blikket fra Mor og Far gjør at man lar bli, og er mest stille resten av kvelden, og nipper til glasset med POMMAC og det ville smakt godt med en til av de småkakene som fatet BUGNER av, men ingen spiser, og man får såvisst ikke lov til det, nei. POMMAC og Tore Skogmann som synger "Jag har rödt hår och glis mellan tennorna", og POMMAC som etter hvert blir lunken og doven og får den litt biske ettersmaken som liksom sier en at dette er en sånn voksendrikk som de blander de greiene som bare de får lov å drikke i og når man blir voksen, skal en ha et kjøleskap FULLT med POMMAC og en flaske i hver støvel, sko og hvert gardinbrett i hele huset, og de skal være FULLE ja, og INGEN skal ha småkakeforbud. Alle skal få av alt de vil ha til de ikke orker mere, og barna skal slippe strikkslips og hårbøyle. Alt i POMMACENS NAVN!

POMMAC O - POMMAC! Brusens stebarn; dømt til et evig brorskap med de billigste brennevinssortene, i snusbrune leiligheter som dufter mugg, lavendel og kjæledyr  av ymse slag;
for en dag å diskret avgå med døden, og bli erstattet av en fraische "MOZELL", liksom.
MOZELLEN, som IKKE har den bismaken som gjør at barn skjønner den er for voksne som skal blande ut brennevin; og det verste er at den ikke DUGER SOM BLANDEVANN FOR ”EU – DE – VIE” ELLER ”Golden Cook” og ”Upper Ten”!
Nei; Mozell er blitt drikken for Dødens venteværelser; Drikkes til dårlig, alt for tidlig servert middagsmat.
Står på nattbordet til mennesker som er tvunget i seng klokka seks på ettermiddagen proppet med nosenan og ribrotil.
HVEM VIL DA DRIKKE NOE SLIKT?!?

POMMAC, VAR FRIHETENS drikk, det man drakk med en klunk sprit, og en rød mix eller petterøes til.
Eller kanskje til og med en Bellmanns eller South State?
POMMAC! VIVA POMMAC! VIVA POMMAC!
Koskenkorva og POMMAC!
POMMAC og POMMAC! (Høres ut som et eksotisk Advokat byrå;
"POMMAC, POMMAC, POMMAC & POMMAC". Eller som et legendarisk team av Pop-snekkere i The Brill Building på 50/60-tallet: Og "Love Forever my Sodacan" er skrevet av selvsagt ingen andre enn POMMAC & POMMAC, kunne Vidar Lønn Arnesen ha sagt i en av de tidligste sendingene av "Ti I Skuddet".

Så kjære POMMAC i Brus-heaven: Ikke fortvil! Ditt jordiske ettermæle gir de mest fantastiske assosiasjoner til Makt og Velstand, eller kjære minner fra Familieselskap, eller ikke fullt så kjære om lunken POMMAC hos en senil "sukkertøy - mann" på avisruta (Hva FAEN skulle man DER inne å gjøre?) eller den kalde POMMAC som alltid sto klar i kjøleskapet hos Tante Flaskefor på Oppsal.
POMMAC er FRIHET! FRIHET er POMMAC!
Vi-vil-ha-POMMAC-på-Glassflasker!Vi-vil-ha-POMACC-på-Glassflasker! "Vi Vil Ha Pommage"
Noen prøvde seg endog med en slags Pseudo-Fransk uttale; men det slo ikke an blandt fremdeles ganske så trauste "Karbonadesmørbrød-er-den-ultimate-resturantopplevelse-Nordmenn" som knapt hadde en Kinaresturant å by på i Landets hovedstad den gangen...


TIME-TUNNEL...
Wenche Foss Om POMMAC: "Jeg får Vann i Munnen når jg tenker på det!"


Wenche Foss om POMMAC!
W.F. om POMMAC Detalj.
En av Byens Mindre Kjente Diktere, har engang sagt om POMMAC:

"Nei, POMMAC skal nytes i strie strømmer.
I Våken tilstand og i drømme;
vi med velbehag POMMAC - flasken tømme
Og når vi våre venner en forfriskning skal by,
så åpner vi en ny.
Ved bankens protokoll og høvleriets sag;
POMMAC til alle samfunnslag.
Skuespiller eller Prest; POMMAC er alltid Best!
DU har Baccardi; Naboen har POMMAC!
"Nå røker også JEG PRINCE (Til min POMMAC)".
Før WW-2: Også for barna! Aftenposten 1936

Der kommer de nedover fra tapperiet på Alnabru: NORA sin konvoi av brusbiler. "POMMAC - KONVOIEN" ble den kalt i hardere tider. Det var vare - rasjonering i Norge i 50 åra.
Dette var FØR vi fant Olje å skåle i POMMAC & Cognac over: og når POMMAC - KONVOIEN vred om tenningsnøkkelen, gikk budet som ild i tørt gress.
Som POMMAC i tørre struper: "POMMAC - KONVOIEN er på vei!"

Og så stod husmødrene i Kø på Samvirkelaget og "K"- og "Irma";
"Kun EN kasse POMMAC til hver" hørte vi innehaverens bestemte røst over summingen fra hundrede handlende husmødrene som SKULLE ha POMMAC til mannens OG sin egen pjolter.
Nemlig: "Pjolter"! PJOLTER! Nå DET; er en EKTE POMMAC - Drink!
NEI – NEI - NEI! Det er FORBUDT å kalle en drink for "PJOLTER" hvis den ikke er blandet med POMMAC eller SELTERS! Står det på plakater for å holde de handlende på jorda om de skulle få for seg å kalle en drink med f.eks. dette amerikanske brune klisset "Coca Cola" for en PJOLTER!
Hå – Nehei - Du! Tror du selveste POMMAC - KONVOIEN har kjørt igjennom storm og snø eller strålende het sommersol for at du skal lage kaos i PJOLTER - Reglementet? NIX!

Au POMMAC! Advanced Level.

Mine Damer Og Herrer-Børn: PJOLTER Au POMMAC!!
Det er en GYLDEN(!)REGEL at en PJOLTER KUN kan inneha POMMAC eller SELTERS som blandevann, NEMLIG! Dermed er det klart for alle; Og når Far kommer hjem fra arbeidet i sin nyervervede Hillman, eller Fiat 1100, kan han hente en kasse med POMMAC hos Samvirkelaget, og dra hjem og blande seg en PJOLTER med POMMAC, for så å begynne å klage over at man ikke ser forskjell på gutter og jenter lengre.
"Hvorfor skal du se forskjell på DET?"
spør Mor spisst fra kjøkkenet da;
og far kommer med pjolteren i hånden, og sier at det er som med POMMAC og VILLA FARRIS det. POMMAC har en trekantet etikett som er avrundet i hjørnene, og VILLA FARRIS her en konvensjonell firkantet. Det er det, det er snakk om; KONVENSJONER! sier Far, og setter seg foran fjernsynet med Pjolteren igjen,
og dermed er diskusjonen over, og han tenker på Fanny fra den hemmelige Pokerklubben i Lakkergatas gamle Lompe - bakeri, og ser henne for seg mens hun tar en lang slurk av sin POMMAC & Golden Cock mens hun ser på ham med senkede, kunstige øyenvipper. Hvis Mor hadde visst, hadde hun satt POMMACEN i halsen før hun hadde kastet ham på dør, UTEN POMMAC!

AND HERE WE GO, FOLKS
A Social Enviroment Is Born!

Og da lunter han oppover Trondhjemsveien i et ikke så veldig bra vær og ringer på hos "Hansen" i huset hvor Lakkegatas Lompebakeri engang lå. Og Fanny åpner et vindu, han kan se at hun har en POMMAC & et eller annet i hånden, og får enda mere lyst til å komme seg inn. "Det er stengt i dag, Darling" sier hun, og skal til å lukke vinduet da han ROPER at han er sendt på dør av sin kone først og fremst for at man ikke kan se forskjell på gutter og jenter lengre, og han har ikke før sagt det før et nytt hode kommer til syne i vinduet og han ser jo at det er en gutt, eller heller ung mann, for han har en oppsiktvekkende mustasje som strakk seg helt ned til haken, men det HÅRET? Ikke engang Birgitte Bardot har så langt hår.
Og hva er det han gjør? Drikker han POMMAC RETT FRA FLASKEN?
HVA Slags Pjolterkultur er nå DET? Og VIKTIGST: HVA gjør han hos HANS FANNY?
"Hvorfor står det en Fillefrans hos deg og drikker POMMAC rett fra flasken?!?" Hyler han, og Fanny vinker ham inn, nå i fra døråpningen med en irritert mine.
Han spør igjen om Fillefranser og POMMAC fra flasken og Fanny biter ham (temmelig ublidt syntes han) av med å si at "Han ikke skal være så SQUARE"! HÆ? "square"? Det engelske ordet for firkant og/eller Torv(plass) visste han jo; men...men HVA I POMMAC -KONVOIENS NAVN er DETTE for NONSENS?
Hun legger en karmosinrød beneglet finger på leppene hans, og han smelter straks.
Hun gir ham en POMMAC & UPPER -  TEN med ISBITER!
"Åh; du velsignede Fanny! Du vet å servere din POMMAC! En sann vertinne; en Pjolterdronning!"
Høy Temperatur I Lakkegatas Gamle Lompebakeri

 Dette sier han til henne, men hun ser ikke til å like det noe særlig.
"Ikke noe en POMMAC ikke fikser..."

Han skal til å buse ut med ekteskapsforslaget da han legger merke til lukten i rommet. Var det den flirende fillefransen som stinket brent halm, eller hva det nå var? søtlig tung duft, som av den røkelsen de brant til Jul hjemme. Da kjente han at det kom fra den hjemmerullede sigaretten Fanny hadde i munnstykket sitt.
Han kylte innpå POMMAC & UPPER TEN, og ba om en til.
"Ja – vel; men vi skal på Pjolters & Snacks hos noen venner, så du må dra; snart" sa hun. Med trykk på "snart".
Han tok henne til siden, eller prøvde, for hun gjorde ikke mine til å ville flytte seg en millimeter nærmere ham. Tvert i mot, så la hun en hånd på kneet til Fillefrans i sofaen.
"Men HVA er det som skjer her?" sier han med sammenbitte tenner
."Du; det har vært moro å nyte noen POMMAC med deg. Men nå må du skvære opp med kona di. Ikke noe en POMMAC ikke fikser. Det er jo DET du sier hele tiden; at en POMMAC setter romantikken i gang?"
Dette; var som man skjønner, IKKE en POMMAC - situasjon. Heller en kaldt - vann – uten – is – Situasjon.
”Men vi skulle jo dra ut i verden sammen?”
”Det var en spøk, Darling. Gå nå å kjøp noen blomster nede på Østbanen, eller dra opp til Ullevål Sykehus med en gang, så rekker du blomstersalget til visittene, Du kan jo sette de i en tom POMMAC – flaske. DET gjør nok susen!”
Dette syntes den respektløse Fillefransen i sofaen var så morsomt at han skrek av full hals. Så mye lo han at det hørtes ut som om han skrek.
”Næh…Åh..F…FAAAEN!” Hikstet han. ”Jeg trudde han derre POMMAC - kisen din var spøk jeg!”
”SPØK?” ”POMMAC – KIS?” og rommet lukter som en Julekrybbe i Orienten? Han skalv da han kylte den andre POMMAC & Upper Ten” inn i gapet; og ble sittende med gapet oppe en stund, helt til Fanny kremtet demonstrativt ved utgangsdøren. Hun hadde frakken hans over armen.

Og dermed er vi for øyeblikket ute av dette tidsbildet for å tenke etter. Kunne POMMAC fungere som trøst for en kjærlighetssyk 07 – 15.30 – kontorist som trodde han skulle gifte seg på ny med en call - girl i Paris, og skåle i POMMAC & Eu-De-Vie?
Neppe. På den annen side, så var nok hans virkelighetsoppfatning en smule naiv, så hvem vet?
Imens har byens barer og klubber begynt å gjøre seg klare for kveldens innrykk av POMMAC tørste struper; og på Rosekjelleren, er det POMMAC - Kasser opp til taket!
Selveste POMMAC – MEISTER Einar Rose var og inspiserte lageret, og puffet anerkjennende på cigaren på vei ut; han passet selvfølgelig på å ta med seg et par kalde POMMAC fra Baren til kontoret over klubben.

Ja; mye har skjedd siden POMMAC på egentlig ganske mystisk vis forsvant fra leskedrikk / blandevanns - sortimentet så å si over natten, og da den nye ”Cafe” (Kafe med ”C” fra nå av, takk) dukket opp, og Bartenderne ikke lengre var grå eminenser eller Keratin - kjemmede middelaldrende menn i korrekt Burgunderrød Bartender – uniform, men heller uforskammede unge mennesker i en underlig blanding av klær fra 30-tallet og rom -alderen som IKKE hadde POMMAC i baren, IKKE Eu-De-Vie, IKKE Golden Cook. Selv om sant skal sies, at et par steder hadde Upper Ten, og heldigvis; var de ennu ikke yngre enn at de visste i det minste hva POMMAC var for noe, men den perioden gikk fort over.
”Kelner; kan jeg få en POMMAC & Eu De Vie mens jeg venter på min Røkte Kolje?”
”Dessverre må De nok sette Dem i Baren, i så fall. Vi har ikke lisens for å servere brennevin ved bordet før måltidene er spist”.
Og så satte man seg i Baren og Bartenderen, korrekt antrukket, blandet ens POMMAC og ønsket brennevin uten fiksfakserier som flaskesjonglering og sykelig sterke farger i drinken.
Et traust ”METAXA” * (Gresk Konjakk) – askebeger i sort, gullkantet Porselen.
Og hva var på kjøkkendøren annet enn en Reklametrykksak på kartong i A3 – format for POMMAC?

Det var STIL over POMMAC – perioden i Norsk Børst – historie.
Det var oversikt, konvensjoner, hver kjente sin plass, og hvem som var hvem, og hva som var korrekt blandevann i drinken.  
POMMAC! SELTERS! POMMAC! SELTERS! POMMAC! SELTERS! POMMAC! POMMAC! POMMAC! POMMAC! POMMAC! POMMAC! POMMAC! O-POMMAC I våre hjerter!
Frihetens blandevann I røkesalongen som fortrinnsvis herrer frekventerte, men damer også. Fortrinnsvis damer og herrer altså.
For den gangen var man dame, herre, eller barn.
Nåvel; ikke i HELE POMMAC perioden kanskje men fram til sånn ca 1962 i hvert fall.

Og hva er vel bedre i den hjemmelagde enn POMMAC? ”Kaffedoktor”?
Pøh! POMMAC, skal det være. ”Dette smaker ikke sprit jo” sier det intetanende offeret for en 80 % brenning av relativt god kvalitet, lagd på svisker. Og så sier det PLOPP; og man er borte vekk i et slags hendelsesforløp som er det reneste sirkus, for plutselig erindrer man to sigøynerdamer med skjerf og store øreringer, lange røde negler, høye heler og fyldige lepper. Og dagen etter skjønner man at buksesmekken har vært ettertrykkelig lukket hele kvelden og natten, men lommeboka har nok vært på vidt gap, for nå er den rett og slett borte.

Klokken er halv tre om natten (morgenen), og da kan man ikke ta inn noe sted heller. Skal man sove på en parkbenk da, som en loffer? Så man gikk opp til slektningene man bare så til høytidene og i sommerferien da, og ringte på. Gråt en skvett, og med fruen i huset til stede, og barna mulig våkne av rabalderet og innen hørevidde; tar man en versjon om overfall av skumle typer, og det er jo i grunnen nesten sant.
Men far i huset sier veldig dempet mens mor koker kaffe; ”Horer?”, og man nikker og hvisker
”Sigøynerdamer; du skulle sett pupp….”
Og blir litt bistert vinket av med en håndbevegelse mot entreen hvor mor med kaffen er på vei.
Så får man sove på sofaen de få timene som er igjen før far skal på jobb, og tar trikken ned til byen sammen med ham. Og denne ene gangen, orket man ikke synet av en POMMAC når man våknet, selv om tørsten og smaken i munnen var som en ørken av avføring; ens egen!

Synet av POMMACEN gjorde at man måtte holde seg for munnen med den ene hånden mens man dro far ut fra badet med den andre selv om han akkurat hadde såpet seg inn for barberingen og så spydde man gårsdagens ydmykelse rett i dass mens man lovet seg selv og aldri blande POMMAC med noe så lumskt som hjemmebrent mer. Og aldri bli med Sigøynerdamer ”på fest” i fylla.
Og i dag er det jo man skal lide seg igjennom det man egentlig skulle i byen: Kursing på de nye kontormaskinene.

"I Love You Gypsy Woman...."
Nåja; det blir lunsj på firmaet da. Så veldig ille trenger det ikke å bli. Og da man så nystriglet som det går etter en slik hålligång, trer inn på Konferanserommet til Stefan - Hotellet, hva er det første man ser står og dugger på hver plass rundt det lange bordet? Jo: 1 POMMAC og 1 SELTERS til hver mann! Det blir nok Selters i dag; men først en diskret tur ut på det vidunderlig store toalettet på hotellet. Båsene er kompakte og diskret. Så det er bare å brekke seg til gallen kommer; men så:
”Hallo der inne. Føler De Dem bra?”
Det var da som bare FAEN!
”ØH; jada, alt i orden. Jeg ble faktisk bilsyk på veien nedover; ha-ha”
"Oh!...My Gypsy Woman...."
”Nåvel. Det er Selters der inne; eller POMMAC, hvis det er bedre” Og så forsikrer man at Selters er flott, og at man er der straks, og litt etter litt kommer Sigøynerkvinnene med den berusende duften og dyp utringning, lange røde negler og strømper med søm ned mot høye stilett - heler på avstand, selv om man sliter med noe som bare en kald dusj kan kurere da. Utvortes, ingen POMMAC kan redde dette! Men for hver gang han prøver å tenke på konas mas om vegg til vegg teppe og Parykk (Parykk? Skulle det liksom få henne til å se bedre ut så lenge hun lot resten sagge og sjuske i bratt skråning?), dukker bildet av den ene sigøynerkvinnens nøttebrune øyne og Sophia Loren – Bryster opp igjen og det sprenger og banker bak Terylensbukse-gylfen og man kyler inn på en POMMAC bare for å gjøre noe, men se, det minnet for mye om smaken fra i går, og man må unnskylde seg for å dra på det Store flislagte toalettet igjen for å brekke seg, og kanskje,…kanskje…NEI! Det går FAEN ikke! Eller?... Helvetes Sophia Loren – kopi – tjuvradd - megge!
Kanskje man skulle dra ned på Grønland og forlange kompensasjon for portmoneen in natura? Tanken gjør en svimmel, og hjelper ikke noe for bankingen i underlivet. Tvert imot; så blir den enda mer presserende og trassig.

Så kommer man på å ringe til leiligheten hvor hele rabalderet startet. Det kunne jo være at de visste noe?
”Hæ-hæææ! Rota du’rei borti Siggøinera? DE letter dæ’ vett’u!”
”Ja TAKK! Jeg fant ut det i natt da jeg våknet sittende på trappen ved ”Frisenbergs Herreklær” i Storgata og fant ut at Portmoneen min var forsvunnet og…” så blir en avbrutt av en meget irriterende hes ralling i den andre enden som skal forestille en skags latter, og;
”Port – mo - neen  For - svunnet! Hå-åååh du e’kke SANN esse!”
”Jamen, ER den hos DEG eller FOR FAAEN?” hyler en til stemmen i den andre enden for å prøve å få den til å innse litt av alvoret, men det hjelper lite.
”Døh; trur’u at de Sigøynerhorene hadde interessert seg for deg hvis du ikke hadde vist fram at du hadde grunker eller?”

Varme i ansiktet; av den typen man vet gjør en mørkerød; av skam. Forfengelighet og fyll går hånd i hånd. Han kunne ikke gå til Politiet med dette. Neste gang de kom på døra hans for å selge tepper eller egg skulle han faen meg kaldkvele dem!
Man legger på, og da man snur seg, står Kursleder der med et misbilligende blikk og sier
”Hmja; nå er det altså lunch, men hvis det er slik at De er opptatt med viktigere saker i dag, kan jeg godt ringe Deres sjef og avtale tid for neste kurs?” et anstrøk av skadefryd i blikket. Hadde han hørt samtalen? Han jævla Gaukeren Heitmann skreik jo av full hals når han snakket i telefonen.
”Ringe sjefen min” liksom? Man tar sats:
 ”Nei det går bra du, jeg har faktisk vært borti denne første delen De har gjenomgått nå ved et tidligere tilfelle, så jeg satser på å få med meg del to.”
”Og tre” føyer han til, med et nå åpenlyst ondskapsfullt flir og fortsetter. ”
”Vi er ikke ferdig her før klokken åtte – ni i kveld husker du vel?”
”Nei; det er klart”, sier man så, og gjør mine til å gå i retning spisesalen, men da:
Hva har du holdt på med her inne? Det lukter jo som Reperbhaan her?
”Hva da, Reperbaahn? Nå skjønner jeg ikke hva De snakker om” vel vitende om at han hadde lagt vekk ”De” formen da han spurte.
”Tror du at du er den første som har blitt letta av Rosalita og Carmen, eller? De er beryktet siden de kom i avisen i forbindelse med Digerud-Banden og…”
Han kjente bena gi etter, eller i hvert fall trodde han det. ”Rosalita og Carmen? Beryktet fra avisene? Digerud – Banden?”
Hva var det med denne fyren som tydeligvis var like bevandret i Oslos underverden som kanaljene selv var?
"Det er ikke bra for Firma - kursets image at deltakerne roter seg bort i de to mest opplagte lokkeduene i byen, vet du." sier han så, liksom stirrende ut i ingenting, og så retter han bliket mot ham igjen og fortsetter;

"Særlig ikke når en har bodd her hele livet, som DU har." Litt spissere i tonen nå.
Men; det er jo klart, at om du gjør en avtale med oss om å kjøpe de resterende rør - apparatene og ellers de elektromekansiske…”
”Vent VENT! HVA er det du sier?” sier Seniorselger / Disponent Leif Sakkariasson bestyrtet nå.
”Jaja…Du er sikkert skrubbsulten”, sier han så med en utstudert ro. ”Nå er det lunsj; vi glemmer dette, foreløpig.
Men du må ha en løsning klar før del 3 av kurset, og du; Puss tenne godt.”

Han hadde stått med en POMMAC i hånden under hele samtalen; nå hylte han den innpå i et drag. Han mislikte fyren mer og mer, og hadde for øyeblikket POMMAC i vrangstrupen.

Del 2 av kurset er som en ørken med POMMAC smak; den dovne sorten, han får ikke med seg noen ting. Seltersen smaker salt og medisinsk uten litt Whisky og han setter den fra seg ved stolbenet, og da veltet den da de reiste seg for første røykepause.
Klokken var kun kvart over to! Seks timer til i dette hølet? Han ville hjem og sove eller noe...
Men det kunne han altså ikke. Ikke i det hele tatt. Og Hjem? Sylvi ville skille seg fra ham hvis hun fikk vite om halvparten av dette, og hva med jobben? Mente virkelig den fordømte Stange at han skulle kjøpe inn ALT det gamle maskineriet? Med den nye generasjonen som blir presentert her? Han ville bli erklært sinnsyk om han gikk med på det! HVA i hele fredens navn skulle han foreta seg? Og hvordan; HVORDAN kunne det ha seg at Stange var på fornavn med disse fristerinnene? Hadde navnene deres stått i avisen? Det pleide da bare å stå ting som ”To sannsynligvis Prostituerte kvinner som var utfordrende kledd” og slikt?
FA-E-N i Helvete! For mange spørsmål og for få svar; han måtte se å få i seg litt mat.

I spisesalen var Lunsjen i full gang. Det klirret i bestikk og keramisk dekktøy, og ved hver plass stod det en flaske POMMAC og en flaske Selters. Han fisket et roastbiffsmørbrød ut fra fatet i kjøledisken, og tok et med reker i samme slengen; Faen heller, den jævla Stange skulle i det minste få koste på ham en god lunsj.
Han pumpet ut en kopp kaffe fra beholderen ved enden av disken, og tok brettet for å gå og sette seg, helst litt i fred. Men jammen var det kun ved Stanges bord det var ledig, eller ble ledig da han som satt rett ovenfor Stange plutselig var ferdig da han kom gående, enda han hadde et halvt et med røkelaks og halve POMMACEN igjen.
”Sett deg ned, Sakkariasson” gaulet han unødvendig høyt, syntes han.
”Hm..ja det kan jeg jo”
”HVAH?” liksom smalt det som en kinaputt fra Stange, som fortsatte.
”Nå Sakkariasson; det er vel ikke så interessant for DEG å gå på byen når vi har disse møtene våre? Du bor jo her?”
”Ja jeg bor her; og da skulle jeg liksom ikke gå ut og ta en POMMAC med noe skarpt i?”
Prøvde han å kjekke seg tilbake, men da tok Stange samtalen i en farlig retning.
”Nei, du sier noe, men du er jo Gift? Var det kona di som stod ved siden av deg i Baren på Regnbuen i går kveld?”
”Nei min kone var ikke med, så da var det nok ikke det Stange. Tar DU kona di…”
”Jaja; men du foretrekker altså de GAMLE maskinene du?
Hva sier gutta på gulvet om det da?”
”Gutta på gølvet, som du kaller operatørene våre; vet ikke noe om hva som blir avgjort enda.”
Svarte han og prøvde å vise at han ville konsentrere seg om å spise. Men Stange var ikke ferdig
Nei; avgjørelsene er VIKTIGE saker. De må tas av en sterk, karakterfast og besluttsom person de.” sa Stange med blikket fiksert på ham.
Sitte her og bli spist til lunsj av en kukk som Stange? Ikke FAEN!
Han røsket til seg POMMAC flasken som var behagelig kald, og Stange lente seg over bordet og trakk den opp så det smalt i kullsyren.
”Så det VAR deg jeg så et glimt av på Regnbuen i går kveld ja; Jeg trodde det var en bonde i byen jeg, siden du hang over den hora Carmen med sikkelet ut av munnviken og øynene som klinkekuler over puppestellet hennes” Sa Sakkariasson.
Nå hadde han fått nok av det fettete glist til Stange, som også forsvant fort.
Plutselig var det helt stille i kantinen. En kunne høre Sakkariasson’s nyåpnede POMMAC bruse.
Stange var blitt smal i blikket; kremtet og så
”Nei du Sakkariasson; DET var nok ikke meg. Jeg satt alene ved et av de bakre tomanns bordene. Men NÅ syntes jeg vi heller skulle snakke om ordren din. Vet sjefen din hva du er i ferd med å ta deg til?”
”Hva da? Jeg er her for å bli kurset i de nye maskinene, og muligens legge inn en ordre på den nye offseten og en falser, ikke noe mer”
”Stange var enda smalere i blikket. ”DET var da ikke hva VI diskuterte i sted?”
”Nei; egentlig ikke, så derfor tenkte jeg å ringe sjefen min og hør litt om hva HAN mener om det du prøver å få igjennom, all den stund han også har et tilbud fra SOLNA – maskiner i Sverige!”
Han fikk fargen av POMMAC i ansiktet, og sa så;
”Nå dropper vi dette, og så blir vi ferdig med kurset og så gjør vi…”
”På akkurat samme måte som resten av kundene dine, bortsett at vi får en ekstra rabatt på
10 %, ikke sant?” avbrøt Sakkariasson, og tok en demonstrativt lang slurk av den kalde POMMACEN som faktisk smakte riktig så godt igjen.
Sakkariasson lente seg over bordet, tok tak i slipset til Stange og hveste;
”Og fra NÅ av; er Carmen en Operette av Bizet, skjønner du Stange?”
Stange bare nikket, blikket hans hadde flakket rundt i kantinen som hadde blitt tømt for resten av delegatene da han ble høyrøstet. De stod vel utenfor med hvert sitt stetteglass inntil veggen.

Han var nummen av adrenalinet som stuntet hans hadde produsert; dette var jo ikke mindre enn innertier!
At han klarte å produsere nok mot til å parkere en fisk som Stange så kjapt og solid, ville han aldri ha trodd i en tenkt situasjon, og ingen andre heller; skjønte han med en besk ettersmak som han skylte bort ved å tømme resten av POMMAC flasken i en slurk.
”POMMAC gir deg mot og gjør deg lett på fot!”
Hvorfor hadde han ikke satset på reklamebransjen i stedet?
Naboen til Stange; var Reklamemann, han kjørte en Ford Capri av samme modell som ble brukt i den nye James Bond – filmen, og huset hans var atskillig større en Stanges, og ikke minst; Kona lignet litt på Sophia Loren!
Så Stange var Grønn av Misunnelse, noe Sakkariasson moret seg over.
For vel hadde Stange mammon og Luxus og et forråd av POMMAC som varer til Dovre faller,
men kona hans er mindre pen. Det var det en diskret bred enighet om blant bransjens menn.
Faktisk var hun så lite pen, at de lurte på om det var penger i bildet, eller graviditet i fylla i ung alder; for de hadde et barn som faktisk var bortimot voksen, så han måtte ha vært tidlig ute i alle fall.
Hun hadde disse trekkene som kvinner får etter fylte femti, men hun var kun 32, visste Sakkariasson. Uformelig, u-sensuell, kledd som en bestemor, og på ”sjefens middag”, brukte de catering fra ”Caravelle”, da hun visstnok ikke var spesielt god på matlaging. Stange spiste ofte ute; og da Spiste han ute, og ikke drakk, som alle andre gjorde når ”de spiste ute i dag”.
Nåja; POMMAC drakk han selvfølgelig.

Det skulle bare mangle. ALLE drakk POMMAC nå for tiden. Men Sakkariasson drakk POMMAC forde han så det nærmest som et kall! POMMAC, Solo, Vørterøl, Selters, Sitronbrus (Jada, ”Brus med Sitronsmak” da, Forbrukerråds – megge!) Alle de gode gamle norske leskedrikkene som ble solgt varme og dovne på idrettstevner og til og med på Pop- konserter.
Men de hadde ikke solgt POMMAC på The Rolling Stones visste han.
De rabagastene var jo millionærer på skramlingen sin; Tenk om de fikk smake POMMAC, Og sørget for at det ble kjent i hele verden? Det svimlet for Sakkariasson igjen.
Han drømte ofte om å utrette noe virkelig stort; og et POMMAC agentur til England og USA, ville unektelig vært i den retningen.

Imens Herr Sakkariasson drømte seg bort som en bi-effekt av adrenalin rushet han hadde fått av å stå opp mot Stanges utpressingsforsøk; satt Fru Sakkariasson og tenkte mens hun nynnet umelodiøst til musikken som kom fra den brune ITT reiseradioen i bokseksjonen. Det var ”Ettermiddagstoner”, og nok en gang ble det spilt temaet fra filmen ”En Mann og en Kvinne”, som ekteparet Sakkariasson faktisk hadde vært på Gimle Kino og sett; etter vage trusler om at Herr Sakkariasson ikke ville få ”viljen sin” om han ikke ble med, dessuten, manipulerte hun; handlet det om en Racerkjører! Da ble det slutt på protestene. ”Hvorfor sa du ikke det med en gang?” Sa Herr Sakkariasson og hentet to duggfriske POMMAC fra ”Zanussi” kjøleskapet.
Fru Sakkariasson hadde ikke lyst på POMMAC akkurat da, og dessuten hadde de ikke tid til å sitte å drikke POMMAC om de skulle rekke sjuer'n , og de måtte kjøre linje 2, som kjørte rundt hele byen, om de ikke skulle velge å gå til Carl Berners Plass og ta 20-bussen da. Det var jo unektelig raskere.Men da; tenkte Sakkariasson og kjente han ble varm. Måtte de gå forbi Lakkergata; nåja ikke inn i Lakkergata da, det var sikkert ikke noe problem.

Men det var jo nettopp i slike tilfeller man støtte på alle de man absolutt ikke skal støtte på i sånne situasjoner.
For eksempel Fanny og fugleskremselet hennes som luktet søtlig av hasjisj og røkelse.
Hva i all verden gjorde en i utgangspunktet elegant kvinne som Fanny med en sånn type?
Skjønt elegant var diskutabelt. Hun jobbet jo som…nåja, han slo tanken i fra seg.
Fru Sakkariasson så skarpt på mannen, ”Hva er det fro noe med deg? Du ser jo ut som om du er i ferd med å besvime! Er du syk?”
”Øh…hæh? Jeg syk? Neida. Jeg kom bare til å tenke på Stange og masinga hans om den nye bilen han skryter av at han skal kjøpe.” rodde han.
”Ny bil?” presset kona på ”Hadde ikke han akkurat kjøpt en ny Opel Ascona? ”
Det var da som ville helvete hvor godt informert hun var om Stanges bil da?
"Å ja; men han skal ha noe nytt så fort det dukker opp vet du! Nå er det den bilen i fra ”Gullguttene” han sikler på.
”Men det er jo en Bentley”, sa hun høyt i et slags irritert/ overbærende tonefall som han likte særdeles dårlig.
Og videre;"får Stange muligheten til å kjøpe noe sånt her i Norge da?"
Det er jo en Bentley” Faen i HEL-VE-TE! Nå ville han ha slutt på denne ganske farlige samtalen.” Jeg tror det var det at du nevnte Racerkjørere og sånt i forbindelse med kinoen at jeg kom til å tenke på det; nå må vi gå.” sa han, og håpet at han hadde virket tilstrekkelig irritert.
Nå var han tørst også, han hentet den ene av POMMACENE han hadde satt tilbake i kjøleskapet og trakk den opp. ”Jeg drikker den på veien, jeg er så veldig tørst”.

Ja nemlig; ”veldig tørst”....
Fru Sakkariasson var tilbake i nåtiden igjen, og tok ettertenksomt en slurk av POMMAC-glasset som stod på Teak Salongbordet oppå en glassbrikke med bilde av ”Den Lille Havfrue” i København. Han hadde vært veldig tørst i går; og på kinoen virket han rastløs, og vred på seg hele tiden.
”Jeg syntes det kunne vært mer fra Billøpet” surmulet han etter filmen.
”Åh den var da så romantisk og søt, og så fin Musikk” kvitret Fru Sakkariasson.
”Øh jada, mens jeg husker det, så må jeg på en arbeidsmiddag med Stange i morgen. Det er den nye kontrakten.”
”Jeg har lyst til å kjøpe et slikt Grammafonalbum ”Det Beste”” sa Fru Sakkariasson plutselig, som om hun ikke hadde hørt ham snakke om arbeidsmiddag. Men det viste det seg at hun kanskje hadde, tenkte Herr Sakkariasson panikkslagent da hun fortsatte. ”De har et så BILLIG tilbud på ”Carmen”! Bare Kr. 79.90 for til sammen tre Long- Playing- plater med hele Operetten. DET er BILLIG!
"Carmen"? Hvorfor akkurat den? Hva var det den kjerringa til Stange og hans kone hadde slarvet om? Eller litt mere interessant: Hva hadde den fett-glisende idioten Stange klart å plompe ut av seg til kona i fylla? Og nå fikk han det i fanget som en tallerken glohet lapskaus?

Fru Sakkariasson kunne ikke forstå reaksjonen til mannen da hun nevnte LP-albumene hun hedde sett annonsert i "Det Beste". Det var da ingenting å ta på vei for?
Det var mange små tegn i mannens oppførsel den siste tiden hun ikke forstod. Hun brydde seg ikke noe særlig om det der med at Koner ikke skulle bry seg med sin manns forehavende når han ikke befant seg hjemme. Hun brydde seg faktisk en hel masse; men sånn litt i det skjulte da.Finlesing av krøllete lapper i lommene hans før klesvasken, kunne være kilde til mye interessant informasjon, hadde hun lest i "Alle Kvinner" i artikkelen "Er Deres Mann Utro? Finn det ut Uten hans kjennskap". Artikkelen var flankert av en halvsides annonse for POMMAC.
Fru Sakkariassons Privatdetektiv-Fantasi
 Ved siden av, var det en liste over Privatdettektiver og Advokater som tok skilsmisseoppdrag.

Kanskje det hadde vært noe? tenkte hun. Hun kunne ha syntes det ville vært spennende å få treffe en ekte Privatdetektiv som kanskje så ut som Humprey Boghart eller Gergory Peck eller kanskje til og med Paul Newman; som med rolig, dyp røst kunne forsikre henne om at om hennes mann var utro; skulle hun få vite det uten at veken han eller elskerinnen hans merket noenting.
"Herrgud! De mener vel ikke at De skal fotografere dem mens de....de..." hun hadde ikke ord for det engang. Tanken var virkelig for sjokkerende å tenke ut.

Eller slike tilstander som i den fryktelige filmen de hadde vist på fjerensynet sist mandag? "Skyt På Pianisten", hvor Charlez Aznavour, som ellers var en slik kjekk og pen mann, veltet seg  i nakne bryster, alkohol og sigarettrøyk i en eneste stor vellystig syndepøl?
Hun hadde straks beordret Hr. Sakkariasson (som hadde sett filmen i Lakkegata hos Fanny, for så å bli skusset på dør med en granitt-ereksjon og en halvtom flaske doven POMMAC hvor etiketten var nervøst maltraktert til strimler.) da han kom sent hjem i fra "overtidsarbeide", til å skrive et leserinlegg i Aftenposten og Morgenbladet og Vårt Land hvor han liksom uttrykte "sin" bestyrtning over usedeligheten som ble smørt utover skjermen inn i Norske hjem i beste sendetid. Og om det var den slags skitt som det hastet sånn å få vist i farver og Fru Sakkariasson gikk varm og desverre var hennes moralseke nav spesiellt velsmurt med snerpe-olje denne kvelden, og Herr Sakkariasson visste ikke helt om det var rødme pga flauhet på hennes vegne, eller raseri over å ha giftet seg med med bind for øynene plugger i øra og hue under armen han kjente mens han motvillig knatret ned etter hennes skingrende diktat totalt blottet for chic femininitet og melodi. Det gikk faktisk igjennom marg og bein, og kom sannsyneligvis av at hun mer ga uttrykk for sin mistanke mot ektemannen, enn harme over et par kvinnebryst i mandagsfilmen.
Mandagsfilmen som Hr. Sakkariasson faktisk hadde sett; men ikke fått utløp for hos Fanny i Lakkegata.

Hun og ektemannen hadde vel egentlig aldri sett hverandre ordentlig som nakne, da hun fra bryluppsnatten av hadde insistert på at lyset ble slått av og nattkjolen ble tatt av under dynen og han fikk også være så god å vente med å ta av seg pysjamasen til han var trygt og anstendig under dynen også.
Skulle naboene tro at det var en "Fransk Salong" her?"Men kjære; Hvordan skal naboene skulle kunne se eller tro noe som helst når vi har blendingsgardiner OG tykke gardiner foran soveromsvinduet?" hadde han sagt da med en rynke av ekte bekymring mellom øynene i sitt unge Nygifte ansikt.
"Sånn blir det" hadde hun svart da i et tonefall som tydelig varslet om at det kunne bli aktuelt å vente med den ekteskapelige fullbyrdelsen om temaet ble værende oppe til diskusjon.
"Værende oppe ja.." mumlet han resignert, hvorpå  det smalt et konfronterende "HVAH?!?" fra hans nyblivne Hustru; den nåværende mistenksomme fru Sakkariasson som trakk alt blod tilbake fra både ansikt og lem hos den nyblivne, nå helt reellt utroskapsmistenkte Herr Sakkariasson; som altså i de årene ekteskapet hadde vart, så mere av kroppen til den høyst selvlærte og improviserende strippersken /prostituerte Fanny ved Lakkergatas gamle Lompebakeri hvor man måtte ringe på "Hansen" for å komme inn, enn sin egen Kone: Aud-Sylvi Sakkariasson født Hjortnæss.

Skjønt Utroskap; Riktignok hadde han en stilling på mellomnivå med en inntekt som var noe over snittet for den type stilling pluss bonus ved god forretning, (som f.eks å hale i land en god kontrakt på de maskinene han forhandlet om med fettgliset Stange) Men Fanny var vant til gutta som  "Ikke hadde råd te' å arb'e", som de uttrykte det. "Smokey" og "Hengsla" for eksempel; hadde det moro med å gi henne fyr på sine pastellfargede Coctailsigaretter med hundrelapper; og de kjøpte sin POMMAC i kassevis. Ikke pr. flaske og det brennevinet kjøpte de også pr. flaske; i Baren! Dessuten var de ikke gjerrige på Champagnen heller. Det gikke med flere flasker av både "Opera" og "Golden Power" hver kveld!
Selv om det strengt tatt ikke var lov å selge hele flasker med brennevin i barer. men på Lakkergatas Gamle Lompebakeri var reglene litt anderledes.
Og det er klart at med slike flottenfeier-vaner som nok var enkle å legge seg til når man natten i forveien hadde stukket av med alle lønningsposene til Tapet-bedriften "Arnesen & Sønn", som hadde vært sammenlagt de nette sum av 60.000 blanke kroner; da fikk man også slippe til hele veien hos Fanny; som  ikke hadde noe imot å holde en privat tone, og være dus med Tore "Smokey" Digerud, Harry "Hengsla" Danielsen og kumpanene deres med følge.

Den kvelden hun og "Smokeys" nevø Toralf, som hadde vært på sjøen og blitt Hippie, (eller ihvertfall langhåret og Hippie-utseende over dammen i San Fransisco) hadde lettere irritert men lattermilde kastet ut Hr. Sakkariasson som hadde vært knust og hivd innpå to POMMAC & Upper-Ten på styrten da han skjønte at Fanny ikke hadde noe i nærheten av planer om å rømme til Paris og bane vei for et POMMAC-agentur sammen med ham,; så skulle de ut på selveste "Speilen" på Hotel Continental å spise tre retters bestående av Rekecoctail, Entrecote med bernaise og Pommes Frites samt Pære "Belle-Helene" til dessert samt "Sorte Mand"-Cigarer, kaffe og Eu De Vie i Biblotekbaren etterpå og pjoltere selvsagt. Gin & POMMAC til Fanny og venninnene hennes, og Upper-Ten & POMMAC til Smokey og banden hans. De hadde blitt gedigent dritings, og Fanny hadde generøst vist sine kunster både som danser og mere intimt.

Hr. Sakkariasson derimot; var ikke like kjærkommen som intim-gjest da han kun hadde en lønnsmottakers inntekt å bruke av. Og dessuten måtte han kamuflere disse utleggene for Fru. Sakkariasson hvilket han faktisk hadde funnet en ganske så snedig metode til formålet.
Han hadde tiet om den forrige lønnsforhøyelsen, som hadde vært intern og utenom alle offentlige forhandlinger, og fått banken til hver måned å flytte dette beløpet over til en konto som han fikk definert som "Representasjon".
Så all verdens mye penger var et selvfølgelig ikke; men om han droppet en resturantmiddag med kona i måneden; så ble det i tillegg til det som gikk over til "Representasjons-Kontoen" nok til to besøk hos Fanny i måneden. Ikke noe fiksfakserier med Champagne og Entrecote-middager, naturligvis. Men på en god kveld kunne han spandere TO drinker med POMMAC & Golden Cook på Fanny, og da hendte det at hun bøyde seg fram og lot ham gni ansiktet sitt mot de temmelig store men ikke så veldig faste brystene sine. Vortene var dessuten nesten unaturlig store og mørkebrune. Som to Gigantiske føflkker. Noe enkelte menn fant litt "underlig", mens som Smokey-Digerud, Hengsla og de andre syntes var Hot og ganske morsomt. De likte å helle hver sin flaske Champagne over hvert sitt bryst og Fanny var med på Notene i fylla, og hadde ingen bondeanger på det daen derpå heller. Snarere tvertimot; det pleide å sitte to tusenlapper eksra i trusestrikken hennes etter en slik oppvisning. vel og merke hvis det ble en lykkelig fortsetteles etter Champagne-Dusjen.
En gang hadda Sakkariasson driste seg tl å si at han "Hadde så lyst til å drikke POMMAC i fra brystene hennes" hvorpå han fikk seg en ørefik som kunne høres ned i første etasje. Og rød i anskiktet av noe Hr. Sakkariasson trodde var sinne strøk hun på dør mens hun ropte på "Bøyen!"

"Bøyen" var en tidligere drosjesjåfør og dørvakt som en ulykksalig kveld hadde havnet i et voldsomt slagsmål med en av livvaktene til en Amerikansk filmstjerne som var på PR-besøk i Oslo, og som måpende hadde blitt kjørt til Lakkergatas Lomopebakeri og Fanny som "The Sauciest Event Oslo have to Offer by Night; By Jove!"
(At dette var et erke-Britisk uttrykk fortrinnsvis blandt eldre Engelske offiserer, visste ikke "guiden" til følget; men Filmstjernen selv hadde jo spilt Engelsk Offiser i flere filmer, så han skjønte hva han mente)

"Are You Guys Kiddin' me?" hadde han ropt da Fanny gjorde framstøt mot ansiktet hans. Dette finskårne,vakre filmstjerneansiktet som en hel veden av kvinner dånte av, med sine Kjempe-mugger med gigantiske mørkebrune vorter.
Mr.Moviestars hadde brune øyne, og oppsperret og skrekkslagent kulerunde som de var akkurat da; kunne en observatør med sans for en bisarr match, syntes at de ville passet riktig så bra sammen.


Dette likte "Bøyen" dårlig og grep etter slipset til Mr. Moviestar hvorpå en av vaktene hans gikk imellom. Og det var ikke en mann å spøke med. Ex-Marine med purple-heart i fra Korea, avskjediget i fra Secret service for å ha maulet kjøttpålegg i fra et kjøleskap i Det Hvite Hus.
Rå egg og Protein-Shakes til frokost.
En to-kilos-Biff til middag. Trente på en bilkirkegård med å bøye bakaksler på kasserte lastebiler med bare nevene.

Da hele følget var å spiste på "Ben Josefs-Chez Bendriz"; måtte han ha eget bord; noe den temperamentsfulle Resturantøren syntes var ustyrtelig morsomt.
Og selv om to-kilos biffer ikke akkurat var vanlig i et land som knapt nok hadde ristet av seg rasjoneringskortene og transtekt makrell; tilbredte han gladelig en for denne kjempen som måtte serveres to halvlitere i slengen og rapte som en høststorm i Lofoten.
Dessuten hadde han, da følget var klart for avgang videre til Nattklubben på "Frascati", sluppet en kloakkbombe fra dypet av sitt tarmsystem som seig rett inn mot "Dirty Date" bordet hvor et par satt med sammenfiltrede hender et kort øyeblikk, men da de kjente hva dette monsteret av en brautende,slafsende Amerikaner hadde sluppet ut av seg, rakk kvinnen ved bordet ikke å reise seg for å gå på toalettet engang før hun spydde utover den rødrutede duken og desserten som nettopp hadde blitt servert.
"Aw..JEEEZES Man...I've TOLD YOU NOT to do that!" sa Mr. Moviestar i ett oppgitt tonefall mens han holdt seg for munn og nese med pyntelommetørkelet i fineste rosa silke.
Dette var også noe Ben Josef kunne styre sin begeistring for; men de hadde spist og drukket (og fjertet) for flere tusen kroner,ja et beløp tilsvaende en hel helgomsetning en vanlig uke, og tipsen var mildt sagt rundhåndet, så han holdt inne med utbruddet enhver annen gjest hadde fått.

 Men som sagt, da Livvakten hadde avverget Fannys Monster-bryst-angrep OG "Bøyens" kjøtfulle, dasslokk-store hånd i fra filmstjernens ansikt og skjortekrage, hadde "Bøyen" langet ut et spark med verneskoene han hadde fra sin ene uke i Norsk Industri på Christiania Spigerverk, og fått inn en fultreffer som ikke noe Purple Heart eller US-Marine-Rifle-Assembelation-Technique kunne redde. Og mens Sedanen i fra "Bislet Bilutleie" kjørte en fresende filmstjerne som fremdeles lurte på om det var noen som køddet med ham og om de skulle dit hvor den ekte festen var, tilbake til suiten på Grand Hotel., kjørte Politiet "Bøyen" til Victoria Terasse" og videre derfra til varetektsarresten ved Oslo Kretsfengsel dagen etter.

Så Fanny; som var vant til lugubre forslag hvor brystene hennes var involvert som "centerpiece" var altså ikke rød i ansiktet av sinne; men totalt lattersprengt. Og hun syntes nesten litt synd på Hr. Sakkariasson som trodde han var den ytterste konsekvens av begrepet "Playboy" da han spanderte en POMMAC og Golden Cock på Fanny og foreslo å få "Slikke litt av sin egen drink i fra barmen hennes". Og dette var faktisk det nærmeste fullbyrdet utroskap Herr Sakkariasson hadde kommet med Fanny så langt.

Tibake til Schous Terasse; hvor Fru Sakkariasson hadde åpnet en POMMAC og satt og trommet med fingrene på det oppslåtte "Alle Kvinner", og Privatdetektiv-annonsene. Hun hadde også slått opp i B-katalogen, hvor det var en del flere alternativer,pluss at hun hadde funnet fram både notisblokk og penn.
De hadde alminnelige navn: "Andersen", "Reimers", "Hr. & Fru Jarran" var noe mere eksotisk, ogdet at de faktisk var et ektepar. De hadde en egen rubikkannonse i B-Katalogen hvor det stod
"Spesiale: Utroskapssaker". Hun ble nysjerrig. Hvordan kunne et ektepar orke å spionere på ektemenn som var utro? Hvordan klarte de det? Det kunne vel aldri ha seg slik at HUN...hun bød seg fram som lokkedue?
Hvordan kunne hennes mann tillate det? Hun så for seg sin mann bli forført av en blond, langbent grønnøyd Fru Jarran i utringet kjole srømper med søm og stilettsko i baren på "Regnbuen" eller "Rosekjelleren", eller kanskje endog på Dovrehallen? Nei; der var det jo bare Beatnicks, Jazz og studenter. Gjorde hun noe med dem, og så fotograferte Herr Jarran sin kone og hennes mann mes de...Fru Sakkariasson bet seg i knokene og var rød i kinnene. Rasende tårer presset på; denne skjøgen skulle så sannelig få beskjed om at de skulle være så god å avsløre seg med en gang de kom opp på Hotelrommet elller "hvor det nå var for slags hull De drar Deres ofre med til!" skulle hun si. Sa hun; Plutselig, som en ørefik; hørte hun en litt skeptisk undrende kvinnestemme som sa i den andre enden av telefonrøret hun oppdaget at hun satt med i hånden og knuget så det det bøyde seg innover ved lim-skjøten

"Øh...Vi pleier å gjøre det slik at Resepsjonen banker på døren og spør etter meg, og da sier jeg at jeg desverre må gå, men gjerne kan møte ham igjen en annen dag. Noe som selvfølgelig aldri blir noe av.....som De kanskje skjønner?" La Fru Privatdetektiv Jarran til i et prøvende tonefall og så:
"Er alt vel med Dem, Fru...var det Sakkariasson?" hun benyttet pausen med de uartikulerte klukke og hikste-lydene i Fru Sakkariassons ende av røret til å ta seg en lang slurk av en Whisky & POMMAC med Is som hun hadde blandet seg med venstre hånd da telefonen ringte (Det er vel hva vi i våre dager kaller "Multi_tasking")
"Jeg har det helt utmerket,takk!" kom det i skingrende fistel fra Fru Sakkariasson, som for Fru Jarran tilsa det stikk motsatte og nå vinket hun på mannen sin som akkurat kom ut av mørkerommet de hadde inredet på badet i den romslige Frogner-leiligheten.
Hun rablet ned noe på notisblokken, som Herr Jarran straks så var et dollartegn, og han viste Fru Jarran tommelen opp tilbake, og rablet ned "Standardkontrakt; Forundersøkelses-gebyr uten "utgifter", og Fru Jarran nikket ivrig til mannen mens hun sa til Fru Sakkariasson.
"Det vi kan gjøre for Dem Fru Sakkariasson, er at De kommer hit til en samtale hvor vi setter opp en tidslinje på når de fikk mistanken og til når De ble såpass sikker at De ville bruke våre tjenester; og så setter vi opp en standardkontrakt for en Forundersøkelse; som ikke vil tilføre dem utgiftene i forbindelse med spaningen. Så får de vite, eller i hvert fall kommet et skritt nærmere vissheten om det er noe hold i mistankene deres, eller om han faktisk gjør hva han sier at han gjør."
Fru Sakariasson syntes nå at et allerede hadde gått såpass langt at hun ikke helt syntes å kunne si at "Hun skulle tenke på det" eller like fram si "Nei Takk". Det ville jo være uforskammet mot disse som nærmest var for et slags Politi å regne. Da hun hadde avtalt tid; blandet hun litt Eu-De-Vie i POMMACEN hun hadde åpnet.

 De hadde venteværelse! Fru Sakkariasson ble forbauset over hvor formellt og rent det virket i forhold til Privatdettektiver hun hadde sett på film, som satt og drakk mens de oljet våpenet sitt bak nedtrukne persienner som kastet et nett av stripete skygger over ansiktet deres. Men dette; dette var jo som å sitte hos Dr.Winthermann for å få resepten på "De Små Gule" og Hostesaft til Herr Sakkariasson som gikk ned for telling bare feberen gikk over38.7. Glimtet hun hadde fått da døren åpnet seg, var en moderne møblert (Litt for moderne, syntes Fru Sakkariasson) Vestkantleilighet med stlfull belysning og en bar med Kontinentale Brennevinsmerker.
Akkurat som hos Dr.Winthermann var det blader, magasiner og tidsskrifter på det trekantede Teak-bordet, eller; dete var en helt annen type blader. "Kriminaljournalen" så hun. Var ikke det smuss? Og "Verdensrevyen"? Det var da det reneste søppel?
Hun tok prøvende i et Kriminaljournalen som om hun ventet å bli smittet av noe, og så at på forsiden stod det noe om en kjent resturant i Oslo, en amerikansk filstjerne "I Puppe-Galskap på Lompebakeriet". Hun bladde seg fram til artikkelen. Der så hun ganske riktig den Filmstjernen som hadde vært på Norgesbesøk og snakket om at
"Han aldri, aldri spilte i filmer med nakenscener, da han var gift og hadde barn, og ikke ville at familien skulle skamme seg over ham." til Erik Bye
Nei du; Han holdt visst nakenscenene til privatlivet og utenfor familien også, så det ut til.
Han hadde blitt fotografert mens han med noe som så ut som et skrekkslagent blikk prøvde å unngå å få hodet most imellom et par unaturlig store bryster med digre vorter som så nesten sorte ut på sort-hvitt bildet som også var trykt med raster, slik at kvalitetten var relativt kornete.
Kvinnen; som Fru Sakkariasson kunne se hadde en diger platinablond Parykk hadde fått en slik sort "sensur-stripe" over øynene som Dagbladet også brukte rett som det var. Ellers hadde hun en lårkort, leopardmønstret Regnfrakk som neppe var kjøpt i Norge, og nettingstrømper.
Hun så ut til å more seg kostelig.
En direkte livsfarlig utseende mann med sausflekket slips og jakkeslag stirret villt mot kameraet og langet ut en neve som virket enorm på grunn av vidvinkelobjektivet bildet var tatt med. Han hadde også fått alt blitzlyset rett i fleisen, og så fullstendig gal ut. Hadde dette skjedd her i Oslo? Og i Lakkegata? Det var jo kun et steinkast unna deres egen adresse!
På neste bilde; som så ut til å være tatt med telelinse igjennom et vindu, lå parykkdamen oppå et bord og to menn med skjorteflakene utenfor buksene og slipset dinglende uknyttet, stod med hver sin Champagneflaske og helte den ut over hvert av de enorme brystene hennes.
"Smokey"-Digerud og "Harry-Hengsla" lever det søte liv hos "Fannys" stod det å lese under bildet.
Det var andre på bildet også med brede fylleglis og hevede glass. Alle med den samme sorte stripen over øynene.
Fru Sakkariasson kaste bladet fra seg med en grimase; hun måtte få vasket hendene.

Da gikk døren opp, og en høy mørk mann med gråstenk ved tinningen presenterte seg som Emanuel Jarran og viste henne inn i stuen hvor hun som var Sylvi Jarran satt i en  sannsyneligvis temmelig dyr, og alt for kort kjole, syntes fru Sakkariasson.
"Kan vi by Dem på noe?" sa Herr Jarran.
"En POMMAC kanksje?" sa Fru Sakkariasson.
"En POMMAC skal bli; Ikke noe sterkere?"
"Herr Jarran; Jeg er da ikke her for å gå på bar" sa hun spisst med et anstrøk av dette umelodiøse skingrende Fru Jarran hadde irritert seg sånn over i telefonen.
"Neida. Selvfølgelig ikke. Vi beklager så meget" Glattet Fru Jarran over med et kjapt Lyn-Blikk til Mannen som slo opp håndflatene og hevet øyenbrynene i en avvæpnende gest over hodet på Fru Sakkariasson

De kan godt få en kopp styrkende Te, hvis De heller vil ha det Fru Sakkariasson?
"Åh nei; Uff så mye bryderi jeg skaper for dere. jeg ber så meget om unnskyldning, jeg er ikke vant til å konsultere, langt mindre bli traktert av ekte Privatdetektiver, dere virker ikke som de på TV?"
De smilte et beroligende og overbærende smil til henne og forsikret henne om det var ingenting som på TV som dessuten var om Amerikanske forhold, og til og med temmelig u- realistisk i forhold til virkeligheten der over, sier venner av oss som bor der".
"Men har dere skytevåpen og slikt?" "Og slikt?" Tenkte Fru Jarran mens hun smilte mot Fru Sakkariasson og sa. "Nei-nei-nei. Min mann har riktignok våpenlisens. men det har ingenting med jobben å gjøre. Det har med hans stilling i forsvaret å gjøer. Han kan ikke engang oppbvare våpenet hjemme, i følge loven"
"Å nei." sa Fru Sakkariasson og håpet at hun ikke hørtes skuffet ut,for det var hun igrunnen, littegranne.
Det virket så...så alminnelig, i forhold til  det at de var Detektiver ihvertfall.
De var ganske så velbemidlede kunne hun se av innredningen i leiligheten. Og leiligheten var stor, og lå blant Ambassader og diskrete mur-villaer i en ny tre etasjers lavblokk med seks leiligheter.Og om det var alminnelig,visste hu rett og slett ikke. Hun følte seg forvirret.
"Kanskje vi skulle snakke litt om Deres Mann?" Sa Herr Jarran i et saklig tonefall som gjorde Fru Sakkariasson tryggere igjen.
"Ja; men hva er det De vil vite?"
"De kan jo begynne med hvor han arbeider, stilling og arbidstider" sa Fru Jarran fra sofaen bak henne.
Fru Sakkariasson syntes det var uhøflig av henne å sitte slik at hun ikke kunne se henne når hun snakket.Det var faktisk litt ubehagelig; men hun torde ikke si noe. Hva visste vel hun om hva som var adekvat arbeidsrutine for et Privatdetektiv-praktisrende eketpar?
"Hm..jaa. Leif er altså Disponent hos Håven & Friisch Maskin & Merkantil; det ligger på hjørnet av Industrigata og Ole Vigs-gate. Det er på Majorstuen."
"Åh; vi vet da godt hvor det er, Fru Sakariasson. Vi går søndagstur der, men unnskyld, kan vi få lov å være på fornavn med Dem mens vi gjør dette? Vi kommer oss så mye lettere igjennom sakene hvis vi kan lette litt på formene"
"Åh..ja selvfølgelig. Jeg tenkte ikke over det; ja, jeg heter altså Aud til fornavn, og De og Deres kone.."
"Nemlig; Jeg er Emanuel og min Kone er Sylvi. Sånn. Fortsett med Leif's personalia og rutiner nå."
HUn hadde da ikke sagt at de kunne være på fornavn med hennes mann, som ikke var der for å kunne si om det var greit eller ikke, tenkte hun. Men så; Herregud, jeg er jo her for at disse menneskene eventuell skal spionere på ham for å finne ut om han er meg utro! Hva spiller det for rolle?" Hun hadde sittet med en dyp rynke mellom øynene mens hun tenkte på dette, og Ektepart Jarran sendte hverandre et hevet øyenbryn mens de ventet på fortsettelsen.

Mja....Arbeidstiden hans er som hos de fleste andre i fra 08.00 til 16.00; men Leif er jo også selger med utbredt kundekontakt som han har personlige rutiner med.
"Personlige Rutiner, sier De?" skjøt Sylvi Jarran inn skarpt.
"Øh..Ja altså; han oppsøker De personlig for å selge når det er sett som nødvendig; som vel er når det er nye varer som skal vises. Da er huset alltid fyllt med kataloger og brosjyrer og telefonen står ikk stille før lørdags kvelden. Og da har han gjerne også arbeidet overtid hele uken. Han må også spise ute med kundene sine."
"Ja; det han sikkert" skurret Sylvi Jarran.
Emanuel Jarran ga sin kone et irettesetende blikk og skjøt raskt inn i et doserende tonefall, håpet han:
"Det er gjerne i disse sammenhengene gifte menn finne anledningen til utroskap, da det også gjerne er i disse sammenhengene gifte menn møter den de er utro med."
"Fru Sakariasson ble forvirret og rynken kom tilbake.
"Men...men...Kundene til Leif er da alltid menn? De insinuerer vel virkelig ikke at...at..." Hun visste ikke hvilket ord som var relevant. Hun visste det faktisk ikke, men Herr Jarran sa beroligende.
"Men Kjære Dem, Fru Sakkariasson; Nei,nei,nei! Men disse mannlige kundene har rett som det er en sekretær med seg; og i barene på steder som for eksempel Regnbuen og Rosekjelleren er det ofte enslige kvinner med en profesjonell agenda...om de skjønner"
Om du skjønner det, i det minste, ditt gudsord fra landet. Herregud. Denne kvinnen var da virkelig noe for seg selv, tenkte Emanuel Jarran mens han smilte beroligende til Aud Sakkariasson.

Sylvi Jarran hadde gått for "å pudre nesen", som hun klarte å kvekke fram før hun stupte inn på badet og skogger-lo så lavmælt hun kunne inn i et tykt eksklusivt frotté-håndkle som duftet av dette nye "Comfort" skyllemidlet som gjorde tøyet så mykt, så mykt.....
"Mykt", måtte vel bli stikkordet fo vider framgangsmåte her, om de skulle få satt opp en kontrakt med dette mennesket som måtte ha valgt å leve i en sterkt avgrenset verden. Etter fjerensynet, og nå også tilgangen til å se Svensk TV, var det sannelig ikke noe problem å danne seg et bilde av hvordan verden faktisk så ut pr i dag. Hun gikk ut i stuen igjen; og til sin glede så hun at Emanuel faktisk hadde kommet dit hen at han viste henne Kontrakten for Forundersøkelser.

"Det vi gjør i denne kontrakten er å kartlegge din manns bevegelser i en periode De bestemmer (Nå var det forretninger; og "De - formen" var tilbake:)
Når vi så har gjort dette; avlegger vi rapport til Dem, og foreviser eventuellt fotografisk materiale eller bevis. Skjønt; i denne kontrakten er det som sagt kun en Kartlegging av målets bevegelser vi utfører. I praksis altså finner vi ut om Deres mann treffer personer som kan tilsi noen form for utroskap i eller etter arbeidstid. Vi arbeider fram til det eventuelle etablissementet han og eventuell elskerinne besøker stenger.
Om de ønsker bevis for at det faktisk foreligger utroskap; må vi sette opp en ny kontrakt om full etterforskning og bevisføring. Her er vi nødt til å legge noe av etterforskningsutgiftene på klienten; altså Dem, Fru Sakkariasson. Men det er klart;finner vi utroskap, og De søker om sklilsmisse, kan De tjene inn det mangedobbelte av de utgiftene ved et eventuellt skilsmisse-oppgjør."
Han hadde liret av seg hele denne deklarasjonen uten å foretrekke en mine i sitt symmetriske ansikt som var brunt etter en charterferie på Mallorca og hadde en bestemt kløftig hake. Emanuel Jarrans øyne var faktisk brune, men han så mere ut som,..tja...kirurg eller overlege ved et sykehus enn Privatdettektiv eller Politimann.
Nå var det betryggende smilet på plass; og han gjorde et diskrettegn til Fru Jarran, som rakte Fru Sakkariason et lometørkle og spurte om hun ville ha noe styrkende.
"Mja; jeg drakk visst aldri den POMMACEN jeg ble budt da jeg kom iste".
Emanuel Jarrans ansikt lyste opp, "Nei, men DEN glemte vi rent. En POMMAC skal nok få sprudlet ting på plass for Dem" Jeg tyror vi også skal ha oss en. Men vi bevilger oss den som en liten Pjolter da.
Han klirret med isbøtten og Fru Sakkariasson hørte det lille kneppet og den skrap-knirkende lyden av en kork som ble skrudd av en nyåpnet brennevinsflaske.
"Se så..." han satte en nyåpnet, duggfrisk POMMAC og et glass med diskret mønster; sikkert Hadeland Krystall foran hennemed isbiter.
Fru Sakariasson skjenket seg en POMMAC og drakk. ved Gud, så tørst hun var. Sylvi Jarran, somikke hadde sagt noe etter at Emanuel Jarran hadde lagt fram tilbudet deres skulle nå samle trådene, og få Kontrakten i havn. Da er det altså Kr.2.500.- for Kartlegging og Forundrsøkelse. Ønsker De å betale med sjekk, Kontant eller Postanvisning?
"Totusenfemhundre"? Sa hun i et skremt tonefall. Det, er da fryketlig mye penger for å holde øye med en som De vet hvor befinner seg.
Emanuel Jarran satte glasst i fra seg og så på Fru Sakkariasson med et overbærende/strengt blikk.
"Fru...Sakkariasson" en kunstpause. "Min kone og jeg er Privatdetektiver. Det; betyr at vi er eksperter i å holde øye med folk som ikke vil bli holdt øye med uten at De merker det. Men om De tror at en av Deres venner kan greie det bedre etter sin arbeidsdag hvor det nå enn måtte være, så må De gjerne henvende Dem til disse i stedet. Ingenting er signert ennu; og De kan trekke Dem i fra avtalen og bare betale konsultasjonsgebyret for denne veiledningen; som er Kr.150.- Det siste sa han i et litt skarpere tonefall slik at Fru Sakkariasson skulle forstå at "Slik ble det" som hun selv ville ha sagt.

Hun likte ikke å bli tilsnakket som et lite oppvakt barn eller umulig jentunge; men hun forstod også, at dette var hva disse menneskene hadde som arbeide, og hun kunne få visshet i hva hennes mann gjorde til enhver tid uten at han ville få rede på det. Hun hadde penger i fra arven etter sin far, som stod på en konto i hennes Navn og kunne disponeres uten hans signatur.

Emanuel og Sylvi Jarran holdt øye med henne. Hun kunne reise seg og gå uten at de kunne gjøre et skvatt for å få noe "Konsultasjonsgebyr"; sånt må man nemlig opplyse om på forhånd, men det visste ikke Aud Sakkariasson. De hadde klart å gi henne et inntrykk av at deres "autoritet" var noe på linje med Politiets; og nå som hun hadde sagt "A", måtte hun si "B" også.

Emanuel hadde jobbet som Forsikringsselger i USA i ett år; og der lærte de Forretningsmetoder som var ganske så halsbrekkende i forhold til hva som var vanlig her i Norge. Det fine ved det var. At veldig lite av dette var fastlagt ved Lov enda, så derfor kunne de operere i en gråsone som Kundene ikke forstod før lenge etter at de hadde betalt. Men de svindlet ikke noen. De var Detetktiver og de gjorde hva de sa i Kontrakten at de skulle gjøre; men de tok seg veldig godt betalt med metoder som kanskje kunne betegnes som u-ortodokse.

Og skulle man være pirkete, så lovte de kanskje litt mere enn hva de kunne holde enkelte ganger. i forhold til å være usynlige ovenfor "målet". To ganger hadde Sylvi Jarran fått høre "Og han Mannen din med den derre digre tele-linsa; hvor er han nå da?". Men etter det, hadde de blitt forsiktigere; og ansatt et par lokkeduer blant byens prostituerte.
Og hadde de problemer når ektemenn hadde engasjert dem, og luktet lunta i forhold til måten de drev butikken på og ikke var fornøyd med kostnadene i forhold til resultatet, og nektet å betale, så hadde de ansatt en til å ta seg av det også En viss Arnold "Bøyen" Torkildsen. Oslo var en liten by den gangen.

Fru Sakkariasson kjente et visst sug av spenning i magen; hun var tørr i munnen og tok og tømte det sprudlende POMMAC-glasset i ett drag. Da skjønte paret Jarran at de kom til å få henne på kroken; selv om det kanskje er et litt urettferdig uttrykk å bruke om geskjeften deres. De var tross alt ekte, lisenserte Privatdetektiver med en viss kompetaanse i å skygge utro ektefeller, selv om de overdrev en smule i hvilken grad de kunne holde seg usynlige for "målet" som sagt.
Fru Sakkariasson så sin egen underskrift på den prikkete linjen. Nå var det gjort. herr Sakkariasson var fra nå av under overvåking av Emanulel og Sylvi Jarran; Lisenserte Privatdetektiver i Oslo; april 1971.

Herr Sakkariasson satte seg ned på toalettringen og pustet tungt ut. I kveld ville han ta en tur til Lakkgata og Fanny. Etter den gebredelige kinokvelden hadde han et strekt behov for noe hakket mer vovet feminint enn sin egen kone. Han grep etter en ny toaletrull, da han hørte noe falle ned på gulvet bak pakken med toalettpapir. En sånn skrap/svisjende lyd av papir mot murvegg syntes han. Han bikket på den store pakken med seksogtredve toalettruller i fra Tybring & Gjedde, og fikk øye på noe som så ut til å være en kulørt trykksak. Var det et moteblad? Han kunne skimte hud og hår. Det hadde falt i en slags samenbøyd form, sådt var ikke så enkelt å se hva slags trykksak det var. Han ok det opp, og skjønte straks hva han hjadde kommet over. "Weekend Sex" stod det med glorete gul/røde bokstaver, og på omslaget var en kvinne som ikke hadde for vane å vente til hun kom under dynen med å ta av seg noe, ihvertfall. Hun satt i en barberstol med bena adskilt opp på hvert armlene slik at hennes kjønn var fullstendig blåttet og glinsende rosa. En typisk barber-utseende mann i hvit barber-frakk stod å barberte henne nedentil. " Hva i alle dager" tenkte Herr Sakkariasson. Dette måtte være den nyere Svenske eller Danske Hard-Pornoen det ble hvisket så mye om og skrevet om i publikasjoner som "Kriminaljournalen" og en og annen gang i Dagbladet. Herr Sakkariasson hadde kun sett "Coctail", "Alle Menn" og et par andre ganske softe blader; men dette, var noe helt annet. Han åpnet bladet med dirrende hender. Han kunne se av stavemåten at det var en Dansk publikasjon.  
"Den Satans Kælding" stod det over en side med bilde av barberermannen som nå hadde sluttet med barberingen og riset kvinnen med noe som så ut som en pekestokk over rompeballene.
Kvinnen var mager, ikke helt ung og hadde strekkmerker ved brystene; samt en malplassert tatovering av en rose på skulderen som en annen sailor.
Herregud. Tatovert kvinne? Han hadde lest om at det kunne forekomme i orientalske kulturer men i Danmark? Landet av Hakkebøf og Wienerbrød.Kartoffelsalat og Tuborg?. Det siste hadde vel hatt litt med saken å gjøre, tenkte Herr Sakkariasson. Han bladde om; og så et skjeggstubb-prydet gapende tryne bli badet i urin fra en kvinne med et enormt kjønn som stod skvers over ham. "Her ska' du' fa'n meg få mine en-og-en-halv-liter i dit grimme røv-tryne" var den delikate billedteksten. Hva i hele freden var nå dette for slags porno? Piss og Juling, tatoverte damer og menn med "Hoggorm-sokker" ølmage,ståpikk i varierende grad, og fint lite annet. Og det språket da?!? Det skjeggstubbprydede "røv-trynet" så ekstremt fyllesjukt igjennom den besynderlig nok nøyaktig oppmålte urin- dusjen.
Kanskje han lå og prøvde forestille seg at det var Genever, eller Gammel dansk, slevfølgelig. Han tok seg vel en tilsvarende dusj i Jaegermeiseter etterpå. Man fikk håpe at han tok seg en ordinær i varmt vann og såpe i mellom.
Herr Sakkariasson var varm i hodet, men samtidig litt undrende. Hvem hadde vært så slurvete at vedkommende hadde "gjemt" bladet bak WC-Papir-forrådet?
Han låste seg ut og vasket hendene. Bladet gjemte han på ryggen slik at det ble dekket av dressjakken til han fikk lirket det ned i kontorvesken. Klokken ble fire, og Herr Sakkariasson ringte hjem og sa at han "skulle spise ute med firmaet og noen kunder", og la på før hun fikk begynt noen inkvisisjon.

Emanuel & Sylvi Jarran?
Utenfor satt Emanuel Jarran i en Ford Capri på tomgang med en "Benson & Hedges" og en ikke helt frisk POMMAC.
Sylvi Jarran satt  i baren på Hotel Savoy med en Gin & POMMAC og ventet på telefon fra mannen.
Og ganske riktig; bar-telefonen ringte, og Bartenderen spurte dempet "Sylvi Jarran?" hun nikket og fikk den grå telefonen. en hadde et futuristisk design, med dreieskiven under og en stor rød knapp i midten gjorde det "gaffelen" før gjorde.
"Han tar trikk nr 11 ned til senrum nå" hørte hun mannens stemme si.
"Greit; jeg går på trikken ved Tullinløkka.Følger du etter?"
"Vi sees" sa han bare, og klikket i røret indikerte at han allerede hadde brutt samtalen, noe som var helt vanlig måte å snakke på for Ekteparet Jarran når de arbeidet.
Dette var Leif Sakkariasson lykkelig uvitende om. han satt og og hadde akkurat bestemt seg for å spise på "Dovrehallen" før han dro opp til Fanny.
Emanuel Jarrans "Ford Capri"-1971 modell

I "Dovrehallens" spiseresturant, var det frmdeles stille. Klokken var kun litt før fem, og ikke på langt nær alle bordene i den store hallen var besatt. Han bestemte seg for å sette seg i det mindre lokalet til høyre for trappen. Han bestilte Oksekarbonader og en POMMAC, og så ut på livet i Storgata. et ungt par kom opp trappene, skjønt "ungt". De var nok rundt de førti, ihvertfall mannen, som hadde en moderne frisyre med langt kinnskjegg og fyldig sideskill. Håret var halveis over ørene. Kvinnen var velkledd og attraktiv; men hun hadde noe gjennomborende i blikket som liksom holdt fast alt det landet på til hun slapp det. Hun og ikke gjenstanden for blikket hennes. Mannen hadde en mer tilbaktrukkent stil, selv om Sakkariasson kunne se at han så nøye på alle rundt seg i smug. Slik Sakkariasson selv gjorde når han skulle beregne kundene sine. De bestilte hver sin POMMAC, ingen mat.

Han nøt sine Oksekarbonader uten å bry seg mere om paret, som selvfølgelig var Ekteparet i Detektiv-Virksomhet Herr og Fru Emanuel Jarran som holdt et skarpt øye med Leif Sakkariasson mens han spiste sin middag med tilhørende POMMAC. Han virket unnselig og grå, syntes Fru Jarran. Kunne det stemme at han hadde en "nattside" som Playboy og Levemann? Begge to kjente godt til miljøet i Lakkegata, og Leif Sakkariasson var ikke akkurat text-book typen på de som frekventerte stedet. Lakkegatas gamle Lompebakeri blir som vi før har nevnt dominert av digerud-bandens Penge-Øs fra Skap-sprengninger og innbrudd i det ganske land. Det ryktes også at de hadde stått bak ranet på Homansbyen Postkontor; der den ene raneren hadde hoppet over skranken! Men ingen va bandemedlemmene hadde direkte skrytt av dette, og det var kun den innerste klretsen som kunne spørre direkte om noe sånt, men det var det ingen som torde å gjøre. Det var en som hadde tystet på Tore "Smokey" Digerud; og det var etter sigende denne episoden han hadde fått økenavnet sitt i fra, for tysteren hadde "gått opp i røyk" som det hette seg. Det hadde blitt hvisket veeldig lavt om at det var bokstavelig!Men ingen trodde på det.Vedkommende satt vel heller et sted over Svenskegrensa og skalv etter en skikkelig omgang i fra "Bøyen"; skjønt "Smokey" Digerud hadde måttet sone et halvt år pluss ett betinget med to års prøvetid og førerkort-inndragelse; så likegyldig hadde han ikke vært. Og altså, tenkte Fru Jarran, Leif Sakkariasson; Disponent og Seniorselger av Typografisk utstyr oppe i dette?
Hun tok en slurk av POMMACEN og kjente av temperaturen at hun hadde sittet og tenkt en stund.

Emanuel Jarran haddde fulgt etter herr Sakariasson på toalettet og satt nå med en kasettspiller og ørene på stilk inne i en av båsene. Det luktet desinfeksjonsmiddel, klor og avføring fra begge kanaler i en uskjønn skarp-salt-kvalmende blanding. Han hørte Sakkariassons tunge stønning og umiskjennelige lyder av avføring som treffer vannet i skålen, og skjønner at dette opptaket blir det neppe noen vits i å høre på engang. Han skulle kaste kasetten utenfor; eller skjønt den kunne kanskje brukes til litt moro? NEI! U-profesjonelt og barnslig. De kunne miste klienter på denslags, og mistet de klienter, mistet han sin partner og kone; og DET var han veldig lite interresert at skulle skje, da det var hennes familes penger som hadde gjort det mulig å starte Detektivbyrået. Der trakk den stor-dritende Leif Sakkariasson endelig ned, og da han hørte døren lukke seg etter ham, gikk han ut i fra båsen.

De hadde blitt enige om at han skulle følge etter Sakkariasson til Lakkegata og dra inn på klubben som en ordinær gjest, og prøve å komme i kontakt med Sakkariasson.
Fru Jarran; skulle også til Lakkegata hvor hun hadde en avtale med Fanny om å få leie rommet ved siden av det hvor målet hennes befant seg. Dette fikk Fanny godt betalt for; og hvis det var hun som betjente kunden, moret hun seg med å få ham til å snakke mest mulig om hvilken risko han løp ved å frekventere stedet. Det var forbausende lett å få mennene på glid.

Sakkariasson følte seg stappmett og samtidig hadde han blitt løs i magen av adrenalinet han produserte med tanken på å skulle opp til Lakkegata og Fanny. Han håpet at hun hadde glemt det forrige besøket da fillefrans hadde vært der, og sannelig skulle han forlange at hun glemte det og øyeblikkelig bød seg fram på alvor for ham; koste hva det koste ville. Noe det sikkert også ville; tenkte han litt mismodig. Fanny visste og ta betalt. I baren kostet en POMMAC med Eu-De-Vie TI kroner; og bare POMMAC en femmer. men nå skulle han ikke bry seg om det. Digerud Banden skulle få tørke av seg fliret, kanskje...eller best å ikke legge seg ut med de karene. De spøkte ikke, tydeligvis. Kanskje han kunne tiløby sine tjenester? De solgte faktisk maskiner tilsvarende de Norges Bank's trykkeri trykket pengesedlene på; men det betydde ingenting.
Det er jo papiret som er hemmeligheten ingen får til, og blir avslørt på. Men nå var det jo blitt så populært å betale med sjekk nå. Nå kunne privatkunder få sjekkhefte i banken og et lite kort med kundens underskrift og kontonummer som beviste at den som undertegnet sjekken var den rette personen.
Han ble vekket av at trikkeføreren sa "Lakkegata Skole" og stupte av setet og ut av døren på hengeren.
Da han nærmet seg inngangen så han en mann låse døren på en rød Ford Capri og gå mot inngangen til Fannys klubb. Herr Sakkariassn syntes det var noe kjent med ham; var ikke det der halvdelen av paret på Dovrehallen? Hva var dette? fikk han lov av kona og dra hit?!? Hadde de ett av disse "frie forholdene" han hadde lest om i Svenske "Piff"? De var jo relativt unge; og unge mennesker hadde hatt fryktelig mye rart, men også interessant for seg det siste ti-året syntes nå Herr Sakkariasson da. Og der var den bilen; det var jo Caprien som Stange skulle kjøpe, eller hadde kjøpt, akkurat nå kunne ikke Sakkariasson huske hvilket da han hadde denne "Før-Fanny's"-Opphisselsen i magen og underlivet i det han tok i dørhåndtaket. Mannen med Caprien i fra Dovrehallen men uten damefølget var allerede på vei opp trappen til annen etasje, der Stripteasen og baren hvor en forhandlet om mer intim omgang foregikk. "The Stripper" skranglet i fra et heller sjabert høytaleranlegg, og på den lille Scenen de hadde rigget til av paller, sponplater,linoleum og øl-kasser var Fanny i full gang med å riste sine enorme bryster til stor begeistring fra de tilstedeværende. Spesiellt en var veldig animrt og høyrøstet, og Herr Sakkariasson dro kjensel på ham som Torkel Nordahl; Norges store sterke og strkeste mann; som også skulle konkurrere om Nordens Sterkeste Mann, og his det gikk "bra"; Kanskje til og med EUROPAS Sterkeste mann. Han hadde fått alle mødre med gutter i 7-12 år til å så stor-alarm og bevikte kjøleskapet som om det var Norges Bank da de grytidlig om morgenen hadde fått sjokket ved å se guttene sine prøve å sette til livs en Torkel Nordahl-Frokost.
Som i følge ham selv i et intervju med Aftenpostens Morgenutgave bestod av:
6 - 10 Egg
2 Store Koteletter, eller helst biffer
Stekte poteter (Ca 0,5 - 1 Kg)
Erter og Gullerøtter
2 pakker Corn-Flakes
5-L Melk (H-Melk)
1 Kneipbrød
Fire-fem Bananer
Fem Epler
En Liter Svart Kaffe
Ingen POMMAC faktisk; Det var tross alt en leskedrikk med høy sukkergehalt.
Husks denne karen fra bakre omslagsside i "Fantomet"? Alle Norske Gutters snarvei til Muskelbunt-Status. Hvis Mor og/eller Far ville skrive under da. Den Norske snakkeboblen hadde en mindre konflikt-relatert tekst. OBS! Dette er Ikke den omtalte Muskelbunt i denne historien.

Denne mannen; var ved siden av Bjørn Wirkola,Pål Tyldum, Fred Anton Maier og Art Schenk samt diverse fotball-stjerner og Rallykjører Trond Schea, alle Norske Gutters store Idol. han hadde dagen før hatt en oppvisning på Bislet Stadion sammen med Stuntmannen Arne Berg; som hadde hoppet fra et 15 meter høyt tårn ned i en balje med vann, hvorpå han knuste hælene og ble kjørt rett på sykehus, til et ganske Fullsatt Bislets store Bestyrtelse. Men FØR dette "Antiklimaks-Klimaks-Trauma" eller hva en skal velge å kalle det; så hadde Torkel Nordahl bøyd jernstenger og parkometere. Kastet melkespann (Fulle), Løftet en folkevognbuss og selveste Politimesteren ble løftet over hodet som en annen Olympisk-Vektstang med et blikk som for voksne så sjokkert og rasende ut. Da han ble satt ned etter en "æresrunde", var han rød som en hummer i ansiktet, han kremtet og harket mens han strøk og børstet på Paradeuniformen og sa med sitt skarrende Vestkant-Oslo-ske:
"Hrm...-hrm...Øh-jah. Da sier vi takk til Herr Torkel Nordahl og hans overmenneskelige styrke (Og hans ene forbannedehjernecelle; Hva TENKTE denne gigant-utgaven av en jubel-dust med, egentlig?
Han hadde visst flere anmeldelser på seg i distriktene også; hvor enkelte av "Oppvisningene" hadde bestått i å drikke tom den lokale kroa for Øl, for så å kjøre videre sammen med sine to kumpaner "Mangoa Slangekvinnen" ;Som kunne gjøre "Kunster med Ping-Pong Baller" for voksne; og ellers sno seg igjennom
f. eks en ventilasjonssjakt for så å komme seg inn i avlåste rom hun ikke skulle ha vært, og "Ildmannen":
En tettbygd, senete Romani-fyr som slukte sverd og fakler og dirket og lirket og plukket og fikset i tillegg til dette.Og Ja; de kjørte av gårde uten mine til å betale noen regning; de var tvert i mot veldig tydelige på at de ville ha hyren i kontanter,prompte!)
Men da han ikke hadde noe humbug på seg i byen hvor han hadde sin base, så måtte Politisjefen gjøre gode miner og late som ingenting ovenfor et Bislet fullstappet med jublende skrekkblandet fryd-storøyde 5-12 åringer; samt deres mer skrekkslagne enn imponerte foreldere; som hadde lest om "Mangoas" alternative show og ferdigheter i Dagbladet (Og far i "Alle Menn" som han oppbevarte i kjellerboden) og han "Ildmannen" hadde titt og ofte dukket opp i VG's kriminal-journalistikk. Men da som "en kortvokst Sigøyner-utseende mannsperson som skal ha blitt sett i nærheten av stedet før inbruddet"
Og på toppen av alt; så tryker altså landets største avis denne "Frokost-Menyen" som Torkel Nordahl sikkert selv trodde på da han lirte den av seg med  "Münchausen-Modus" i fri dressur; og som fikk fraværsstatestikken til landets andre til sjette-klassinger til å gå i taket mens smårollingene selv gikk ned for full telling med mageknip og annen fordøyelses-relaterte plager for en dag eller to, mens mor måtte dra til "Mester-Kjøtt" butikken og kjøpe inn ett nytt stykke bankekjøtt til Stroganoffen eller nye Koteletter til søndagsmiddagen og prøve å le bort kjøtt-damens inkvisitoriske "Nå har mannen Deres slik kjempeappetitt for tiden da? Eller er det gutten som har begynt å vokse for alvor?"

Den ene ungdommelige mammaen som jobbet sent - sent om kveldene på et beryktet bevertningsted ("for fritenkere og løse eksistenser", som formannen i foreldreforeningen Arkitekt Haugen uttrykte det.) hadde svart denne ganske uforskammet nysjerrige kjøttdisk-kjerringa rett ut at
"Neida. Det er jeg som har gaflet det i meg for at jeg har så veldig-veldig lyst til å ligne litt mere på deg."
Kjøttdamen; hadde et  tradisjonellt "moderlig" utseende, kunne man vel si. Trinn, grovbygd og med tykke briller som ga henne et slagt fiske-aktig stirrende blikk som opplevdes som veldig ubehagelig av mange mødre i kombinasjon med litt vel grafsende spørsmål om ekteskap og privatliv i kjøkken-sfæren.  Når det gjaldt den frittalende og u-ortodokse mammaen med "Swinging London"-Looken,
så var det ingen hemmelighet at flere av fedrene kastet lange blikk etter skjørtekanten hennes i vår-sesongen, som var kort, og bena passet til det og var plassert i høye hæler eller pumps som ga fra seg konfronterende harde klikk når hun gikk nedover gaten.
Det var også et hardnakket rykte om at hun hadde posert på helside i juni-nummeret av "Coctail" i fra 63!
Hun var dog ikke mere proggresiv enn at poden hadde fått en sviende ørefik for muskelmann-frokosten, og hadde ikke matpakke med seg til skolen resten av den uken etter at han kom tilbake etter en dags fravær.
Sene arbeidstimer og påfølgende Nachspiel POMMAC & Vodka, gjorde henne ikke akkurat til tålmodigheten selv med sine to ganske så villstyrlige sønner.

Og opphavet til denne kjeden av begivenheter, satt altså i en rød loslitt plysjsofa i lokalene til Lakkegatas Gamle Lompebakeri og hojet til Leif Sakkariassons (trodde han) Fanny at "Hu' måtte se å få a' sæ' truu-uu-saaa!". Og fanny lot seg ikke be to ganger! Hun lobbet sin sorte blondetruse i en sensuell bue rett i Torkel Nordahls fang, som vrælte til av begeistring på et volum som nesten fikk alt til å stoppe opp, men kom kjapt i gang igjen da hans kjøtfulle digre hender smalt mot hverandre i applaus. Det hørtes ut som noen slo på en griseskrott med en ping-pong-rackert. "Heey! Strooong Sailor! Kom og løft meg da!" Kurret Fanny med hes og dyp røst fra scenen mens hun satt på huk og skilte kjønnsleppene med peke og langfingeren på høyre hånd mens hun holdt ut den venstre i en slags "Viktoriansk-Kyss-På-Hånden" Gest.
"Åh Fy Faaaen" kom det fra dypet av Torkel Nordahls mage da med tiltagende volum, og før noen visste ordet av det hadde han løftet Fanny over hodet i en slags Sirkus-Spagat-aktig positur uten truse,og nå stod stemningen like i taket. "Bartenderen guffet på "The Stripper" en omgang til; men da vrælte Torkel Nordahl at "Næh Faen! Ikke den derre igjen. Nå ska' vi ha litt SKIKKELIG MUSSIKK her FOR FAEN!"
Og dermed måtte neste Stripperseke gjøre numeret sitt akkompagnert av Oddvar Nygaards-Kvintett (Gammeldans-orkester mye spilt på NRK-radio i 60 & 70 årene) Bartenderen smilte anstrengt, og strippersken kunne man se ryggen på med gestikulerende armbevegelser før hun gikk ut på scenen hvis man satt ved rette bordet.
Hun kom ut til tonene av "Fjøsmåker-Polka" og prøvde å gjøre det beste ut av det vanvittige akkompagnementet, noe som ikke var så vanskelig allikevel, da stemningen var høy etter oppvisningen til Torkel og Fanny.

Leif Sakkariasson så seg rundt i rommet. Mens Torkel Nordahl gjorde Sirkus-nummeret med Fanny  fikk| han øye på mannen med den røde Ford Caprien ved et bord innerst i hjørnet i lokalet.
Han satt med bøyd hode og hånden foran øynene med tommel og pekefingeren støttet mot pannen, som om han var fullstendig oppgitt over det som foregikk oppe på scenen.
Hadde han ikke mage for dette? Sakkariasson smilte biskt for seg selv. Riktignok syntes han det var vemmelig å se dette kjøttberget løfte Fanny over hodet som om hun var et stykke jernskrap; men Fanny selv så som vanlig ut til å more seg over oppstusset rundt henne.

Han bestemte seg for å prøve og snakke med denne litt malplasserte fyren og gikk bort til bordet hans;
"Unnskyld; Har De noe imot om jeg setter meg her?" Harket Leif Sakkariasson fram.
Mannen nærmest skavatt til som om han hadde blitt vekket og hadde først et vaktsomt og egentlig ganske skremmende blikk i de mørke øynene,men så var det som om han kjente ham igjen og trakk en stol ut fra bordet med et bredt blendende filmsjerne-glis.
"Nei bevares Kjære Dem. Her får vel vi mere sivilliserte hode sammen. Dette var da hakket mere frivolt enn hva jeg hadde trodd; eller hva sier De?"
sa han mens han vinket på bartenderen og gjorde tegn til to POMMAC & Whisky ved å løfte opp flasken og glasset og peke på seg selv og Sakkariasson.

Da drinkene hadde kommet, satte han bliket i Sakkariasson igjwen og smilte sitt filmstjerne-smil igjen "som fikk kvinner til å punge ut og mennene deres til å slappe av",  pleide Sylvi Jarran og si.
Leif Sakkariasson derimot; slappet ikke helt av. Han syntes at mannens smil liksom stoppet før det nådde øynene, som hadde et våkent og granskende blikk. "Pleier De å frekventere Fannys ofte?" spurte Emanuel Jarran med blikket fortsatt festet på Herr Sakariasson.
"Hrm...Øh..Nei; dette er faktisk første gang jeg er her" løy han med ubehag. "Virkelig?" sa Emanul Jarran på en måte som liksom egentlig sa "så-så...bare slapp av...Vi er begge menn, og hemmeligheten blir mellom oss menn".
"Ærlig talt; Nei" Plumpet EinarSakkariasson ut med, og det lynte til et tilfreds glimt i øynene til mannen ovenfor ham, "men jeg er litt forsiktig med å si for meget om det, og det spiller da virkelig ingen rolle?" prøvde han å parere på sin mest selger-bortforklarende måte for å prøve å få kontroll over retningen samtalen skulle ta. Hvorfor reiser jeg meg bare ikke og går? Tenkte Herr Sakkariasson, men han var for nysjerrig.
"Jeg har vel vært her et par ganger tidligere, men det har da aldri vært et slikt leven som det er nu!"
"Nei nemlig" sa mannen, og liksom ventet på at Sakkariasson skulle fortsette.
"Øh...nei; vanligvis, så er vertinnene litt mere spredt på alle gjestene.og..."
"Vertinner sier De" avbrøt emanuel Jarran; mener De Prostituerte? Benytter De em av tjenestene Deres?
 Det var noe ved mannens tonefall som skremte og samtidig gjorde Herr Sakkariasson mektig irritert. Hvem trodde han at han var til å spørre en vilt fremmed om noe slikt? Og så det skremmende, ukjente: Hvem er han? Politimann i sivil? Fanny hadde fortalt ham at noen av de betalte ved å vise Politiskiltet rett og slett;
"så da var det bare å by til" hadde hun sagt i et reasignert men samtidig aksepterende tonefall, som om det var helt greit for henne." Spillets regler" hadde hun også kalt det.
Han tok sjansen på å lukke seg:
"Ærlig talt, så syntes jeg ikke at det angår Dem det minste hva slags kontakt jeg eventuellt skulle ha med vertinnene her og...."
"Neida; Min feil. Jeg beklager så meget" sa mannen plutselig da og holdt fram en pakke "Benson & Hedges". By på en sigarett mens man unnskylder seg.
Forsoningsgesten menn imellom.
"Åh...er De her for første gang, kanskje?" sa HerrSakkariasson og tok imot sigaretten som straks ble etterfulgt av en av disse eksklusive "Ronson" lighterne. Flammen lyste opp Emanuel Jarrans ansikt undenifra, og gav ham et Hitchcock-aktig utseende i det mørke lokalet. "Mja...nåvel" sa han bare og lot det liksom henge. Som for å si at "Vi dropper temaet, skal vi?"
Han bestemte seg for en annen vinkel, og strakk fram hånden "Halvor Jespersen her". Det virket; selv om Sakkariasson prøvde å ljuge på seg et alias "Øh...ja..eh...Tom Hansen" og trykket hånden i en kort hilsen.
Mannen smilte. Det litt ubehagelige hadde dukket opp i blikket hans igjen "Tom...Hansen...? Jaja, vi sier det da," Han smilte ut i luften mens han trommet distré med fingrene etter Musikken som nå hadde gått over til "The Stripper" igjen. Hvor var kjøttberget og Fanny? Tenkte Leif Sakkariasson desperat. Han var jo egetlig her for å være hos henne? Som om den andre hadde lest tankene hans, sa han "Det ser ut som vår Muskelbunt og hun med kjempepuppene har forsvunnet til mere private omgivelser gett"
fremdeles med et anstrøk av dette ubehagelige i stemmen og blikket som liksom holdt ham fast.
"Hvis De ønsker å møte en av vertinnene i mer private omgivelser, så sier du i fra til bartenderen. Han tar en hundrelapp for det." sa han i et forsøk på å generalisere samtalen en smule. Han likte ikke denne direkte hentydningen til Fanny og Torkel Nordahl.
"Sier du det, sier du det?" svarte denne rolig, og beholdt blikket sitt på ham, så spurte han
"Kan man ha en..eh...slags favoritt blant vertinnene, eller må de sirkulere mest mulig?"
Nå ble det farlig igjen. Hva var det denne typen var ute etter?
"Det vet jeg virkelig ikke; Vet De, jeg tror jeg har fått nok moro for ikveld. som sagt; Om De ønsker..."
Jeg har gjort Dem ille til mote; De skjønner, jeg er lege, og har så vanskelig for å legge i fra meg arbeidet noen ganger.
Lege? Tenkte Herr Sakkariason.Tja, kanskje. Han tenkte på sin egen tilårskommende Doktor Wilhumsen i Waldemar Thranes-gate. Han satt klar med reseptblokken og et hevet øyenbryn over de stålinfattede brillene når han kom. På veggen hadde han to gamle flintlåsgeværer og noe som så ut som Afrikanske masker og landbruksutstyr. Han foldet resepten to ganger og sa med tørr røst "Ti Kroner, Herr Sakkariasson".
Han skottet bort på "Dr. Halvor Jespersen"; Han kunne absolutt være Lege. En Kåt en, tydeligvis. Han besteme seg for å prøve fritte ham ut littegrann.
"Unnskyld; men kan jeg spørre om hva slags Lege De er? Har De Almenn Praksis? Eller er De spesialist?"
Igjen dette smilet som ikke fikk plass i blikket. Ikke det samme smilet som i ansiktet ellers, ihvertfall.
"Neida. Det kan De. jeg er faktisk Gynekolog. " sa Emanuel Jarran til Leif Sakkariasson AKA "Tom Hansen".
Sakkariasson ble rød, kjente han. "Sier De det? Øhm...De har kvinnelige pasienter? Gifte kvinner?"
"Dr.Jespersen" fikk et irritert drag over ansiktet som igjen forsvant i dette smilet.
"Herr..Sa...Hansen" begynte han. FAEN! Nå måtte han passe seg. Kun POMMAC heretter; ingen Whisky.
"Kvinner må da ikke være gift for å kunne gå til en Gynekolog. Det er en type konsultasjon som faktisk er viktig for alle kvinner gifte som ugifte som skilte, gamle og unge. Forstår De Herr Hansen?"
Denne var det troverdighet over.! Emanuel Jarran var fornøyd med seg selv da han så hvor forlegen Leif Sakkariasson ble.
"Jada, jeg forstår. Min k...øhrm..jeg er ikke gift"
Mannen som var den påståtte doktor Halvor Jespersen; Gynekolog fikk dette blikket som holdt en fast igjen.
"Ikke...Gift?. Skilt, kanskje?"
Der ble herr Sakkariasson reddet av gongongen kan man si; for nå begynte Musikken på nytt. Og igjen var det "The Stripper" som skramlet over det dårlige høytaleranlegget, Og inn på scenen kom Fanny igjen; og Mennene nærmest scenen, som hadde blitt flere under samtalen deres hojet, klappet og plystret, Og Fanny vrikket seg straks ut av den fotside gjennomsiktige og slang den fra seg samtidig som hun slengte kyss med den andre hånden.. Men så skjedde noe som ihvertfall Leif Sakkariasson ikke hadde fått med seg før; Det kom en mann i glorete skjorte og slike slengbukser inn på scenen og Fanny vrikket sg mot ham mens han kneppet opp skjorten.
"Ser man DET ja!" Sa "Dr Jespersen" og løfte glasset mot Sakkariasson og blunket. Herr Sakkariasson så ut som om han hadde svelget noe ufordøyelig, og ville kaste opp. Nå sto Fanny i bare undertøyet; som var rødt og gjennomsiktig. Mannen; som var langhåret og hadde et sånt skjegg som bare var en forlengelse av barten liksom; var nå kun iført en slags glitrende bryteroverdel som, viste det seg han kunne dele i to. En sjeselong i rød plysj og med gullkanter stod på scenen og fanny la seg nå på den slik at hun var fullstendig blottet for publikum. Den langhårede fgjernet nedre del ayterdrakten og stod og vrikket foran henne. Publikum buet da han skygget for Fannys kropp. En tom sigarettpakke traff ham på den ene stramme rompeballen. Han smøg seg øyeblikkelig rundt sjeselongen sllik at han stod bak Fanny, som hyttet med sin rødlakkerte negl og pekefinger med en ertende mine mot sigarettpakke-kasteren.
Herr Sakkariasson visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Dr. Jespersen hadde tydeligvis ingen problemer med dette. Han satt tilbakelent med hendene bak hodet og gliste på en lite doktor-aktitg måte, syntes herr Sakkariasson. "Bedre enn den simple dritten ved Svenskegrensa!"  ropte han over musikken til "Tom Hansen" som bare hadde sett disse teltene på avstand da han og Aud hadde kjørt til Arvika for å kjøpe billig sukker.
"Ojsann! Se NÅ da" vrælte Emanuel Jarran skadefro da fanny tok en tom POMMAC-flaske og brukte den som en slags dildo.
Han lente seg over mot Herr Sakkariasson som var blek og hadde fått en smal strek der munnen hadde vært.
"Det der bør hun være forsiktig med. Luften i flaska kan skape vakum slik at den setter seg fast. Omtrent som Vaginakrampe Rart at hun ikke vet det hvis hun er Profesjonell stripper."
 Han studerte Herr Sakkariasson. mannen virket jo totalt sammensnurpet; like sammensnurpet som kona. Han kan umulig være utro med den dama som var igang på scenen der borte. Sånne damer knuølet ikke ordinære lønnsmottakere,visse han. De hadde dyre vaner; så dyre at man måtte være i en av de aller øverste lønsklassene for å kunne følge opp disse.Og Herr Sakkariasson var definitivt ikke en slik en Han syntes nesten litt synd på ham da Fanny vinket med pekefingeren og Smokey og Hengsla kom opp på scenen med hver sin "Champagne"-flaske.

Aud Sakkariasson satt i den ene av to identiske "TV-stoler" som Leif Sakariasson hadde insistert på å kalle de.
Selv syntes hun det var en vulgær betegnelese på de eksklusive "Ekornes" stolene, som var akkurat passe komfortable og rakryggete. Hun nektet plent å innrede stuen med "Den slags", som hun kalte Ekornes nye innovative "Stressless"-modell, som Leif Sakkariasson og alle andre Norske menn ønsket seg å synke hen i etter en hard arbeidsdag. For ikke å snakke om lørdags morgen, nå som det sannsynligvis var bestemt at det ble lørdagsfri på skoler og alle arbeidsplasser; ja, utenom handelsstanden, selvsagt.
Men Aud Sakkariasson likte slett ikke selve idéen bak "Stressless" stolene, eller rettere sagt; hun likte de ikke ut i fra hennes tolking av den idéen.

Derfor ble det i stedenfor to "lenestoler" med harde armlener i teak ii en gråbla, ganske trist (Syntes Einar Sakariasson) farge som ikke var så verst komfortable allikeve, skulle det vise seg. Men noen "Stressless" var de definitivt ikke. Hun satt og bladde nervøst i et Allers mens hun tenkte på hvordan det gikk med Detektiv-ekteparet Jarrans oppsyn med Einar. Hun hadde valgt å kalle  det for "oppsyn" for seg selv, da "spionasje" ble for mye alvor liksom. Hun hadde sannsynligvis ingen grunn til å bekymre seg, eller? Plutselig ble hun tørst, og følte i tillegg behov for en av Dr.Wilhumsens "små gule" ; og gyste et øyeblikk med tanke på det underlig dekorerte kontoret hans, og venteværelset hvor Krigsseilere og andre satt og vred seg nervøst og røkte i halvmørket.

Men den andre legen; som hadde oppsyn med Einars blodtrykk og kolestrol, ville ikke høre snakk om "små gule", men anbefalte i stedet Fru Sakkariasson å "lage noe ekstra godt til sin mann, og kanskje ta en titt i speilet før Herr Sakkariasson kommer hjem fra arbeidet?"
Det, ville i følge den sportslige og alltid syklende Dr. Wisløff-Jensen gjøre langt bedre ting for Fru. Sakkariassons nerver enn moteriktig medisin. Hun takket og smilte og tok en drosje direkte til Dr. Wilhumsens mørke oppgang i Walemar Thranes Gate.

Da hun hadde åpnet en POMMAC og ristet en av sine "små gule" ut av det brune glasset,. følte hun seg straks bedre, og bestemte seg for å ringe til Ekteparet Jarran.
Det var Sylvi Jarran som tok telefonen hørte hun, og Aud Sakkariasson gikk rett på sak. Tabletten hadde begynt å virke og hun fikk lagt fram sitt ærend uten å gå i fistel eller klemme telefonrøret så hardt at venstrehånden gjorde vondt resten av dagen.
"Vet De, Fru Sakariasson; at Emanuel holder på med rapporten nå. Vi tenkte ringe Dem i morgen for å avtale en tid her for å få rapporten muntlig, og til å stille eventuelle spørsmål De måtte ha om saken."
Aud Sakkariasson nølte "Saken"; Det var hennes mann det. Det var Einar Sakkariasson.
Så sa hun langsomt "Mjaa...Har det kommet fram noe som jeg bør få øh..rapportert in persona?".
"Jeg kjenner ikke til detaljene" løy Sylvi Jarran, men jeg tror kanskje at det ville være lurt av Dem å komme hit. Om ikke annet for å ta en endelig avgjørelse på om De vil sette opp en fullstendig kontrakt med oss.
"Jo, men... Er det slik å forstå at jeg har hatt grunn til mistanke?"
"Jeg tror at Vi setter Dem opp til klokken 12.30 i morgen. Passer det?"

Einar Sakkariasson så ut av vinduet på sin kontorbås, og tenkte mismodig på kvelden før.
Han hadde ikke lyktes å komme i kontakt med Fanny; og etter den oppvisningen på scenen virket det ikke som noen god idé å prøve heller. HUn hadde sittet i midten av kretsen av muskelmenn, gangstere og andre som var invidd plass ved bordene nærmest scenen. Einar Sakkariasson hadde ingen plass ved de bordene. Han hadde kun fått snakke med Fanny i baren, eller som en "betalt time" i annen etasje.
Og så var det denne "Doktor Jespersen" da. Gynekolog, hadde han påstått. Sannelig ikke godt å si.
Han spurte og gravde som en Doktor, det var helt sikkert.
Han kunne nesten minne om en av disse Detektivene på TV; som frittet ut en intetanende f. eks ektemann og....
Einar Sakkariasson for sammen og det kjentes som han var i fritt fall et kort sekund. Det kunne vel ikke forholde seg slik at Aud hadde satt en Privatdetektiv på ham? Han tenkte så det knaket. Hvor skulle hun fått en slik idé fra i så fall? Nei; det var bare for fantastisk. Vel kunne hun være både sur, mistenksom og plagsomt nysjerrig hva innholdet i lommene på jakkene og buksene hans inneholdt før de gikk i vaskemskinen eller til renseriet; men Privatdetektiv?
Nei-nei. men for sikkerhets skyld, så gikk han ekstra igjennom lommene for å sjekke at han ikke hadde noen kvitteringer eller billetter som kunne tilsi at han hadde vært i Lakkegata når han egentlig skulle spist med en kunde på Grand Café! Men det var ingenting.

Torkel Nordahl plystret. Han var i godt humør; og som mange andre; plystret han når han var i godt humør.
Han prøvde å komme på hvilken melodi det var han plystret denne ene strofen fra så alle som satt i nærheten av ham på 7-ern mot Sinsen sendte ham stjålne, misbilligende blikk. Det var da en gjeng med skolegutter klynget seg rundt ham for å spørre om autografer han kom på, at det var "Sven Gren med sitt Ekstraben" med den Australske entertaineren Rolf Harris som var kjempepopulær blant både barn og voksne for tiden med sitt allsidige TV-Show. Særlig var Torkel Nordahl facinert av det lille "Lomme-Orgelet" han pleide å spille en trudelutt på; Vanligvis "Moon River".
"Åh! Syntes du Rolf Harris er bra?" spurte den ene gutten mens Torkel Nordahl rablet ned en slgs autograf på guttungens kladdebok i Norsk Skriftlig. Et av hans dårligste fag på skolen, ved siden av Natur, Samfunn & Historie som en del av timene av en eller annen grunn hette i Skolestua der Torkel Nordahl hadde gått som barn. Det var en slgs forvirrende kombinasjon av Naturfag, geografi og verdenshistorie, formidlet av en 73 år gammel lektor som for lengst hadde passert høyden i å gjøre fagene forståelige for elevene da Torkel Nordahl ble en av elevene hans.
"Øh...Rolf Harris?" Spurte Torkel Nordahl distré, men vennlig mens han rablet autografer på autopilot.
"Jah! Han du plystret på da du kom av trikken. Den sangen om han med tre bein!"
"Åh! Jada. Jeg liker han. jeg ser på hvis jeg har tid på lørdagene; noe jeg ofte har, da showene mine, hm...de for mer voksne, begynner etter at det er ferdig."
Han ga guttene kladdebøkene med store autografer på permene, og de takket overstrømmende i munnen på hverandre og så forsvant  gjengen over Stortorvet veivende med kladdebøkene som om det var 17de mai; og Torkel kjente at han var tørst og kjøpte en POMMAC i avisskiosken og tømte den i en drabelig slurk, for så og ventilere med et av sine Lofot-Storm-Rap!
En dame med persianer-kåpe, spasérstokk og poser i fra "Gasmann" og "Christiania Hattemagasin" skvatt til og to unge piker i moderne innsvingte kåper og høye røde og hvite lakk-støvletter fniste.
Han kikket på klokken, og så at han begynte å få dårlig tid. Han hadde brukt litt forlang tid med disse guttungene, men han likte å skrive autografer og liket å bli beundret for sin muskelstyrke uten å måtte nødvendigvis vise den der og da.

Han sto og grublet over "Rolf Harris"-showet han hjadde sett lørdagen i forveien. HADDE han tre bein? Det var vel for faen ikke mulig? Det måtte være et slags TV-triks; men det så veldig naturtro ut, syntes han. Hvis han hadde hatt tre ben, måtte han vel hatt tre armer for å veie opp liksom. Eller måtte han det? Hadde Rolf Harris, eller han; Torkel Nordahl hatt tre armer kunne de spilt på to Lomme-orgeler og løftet en folkevognbuss mens han bøyde et parkometer. Kanskje. Tøv. Hva tenkte han på, egentlig? Noen ganger la han ut sine filosofiske betraktninger rundt ekstraben og annet ekstra for sine assistenter Mangoa og "Sluket", og de himlet med øynene til hverandre og lot ham holde på til han snakket seg inn i et hjørne, og begynte å se seg om etter noe å gjøre litt ekstra "Muskel-Show" med; en stumtjener kanskje. Eller løfte sigarettautomaten og snu den på hodet, som han hadde begynt å skulle gjøre  i Lakkegata for et par kvelder siden etter det "Supershowet" som Fanny hadde diska opp med sammen med Digerud-gutta og han derre hippie-svensken med den glorete skjorta. Men det satte Fanny en stopper for. "Nei Torkel FAEN NEI!" Smalt hun som en grovkalibret Hagle. Og han hadde satt den varsomt ned igjen og tatt kvelden for denne gang.
Nå, skulle han på Postcafeen og få seg en matbit; og kanskje møte noen kjente. Biffgryte og POMMAC hadde han lyst på. Ikke noe Øl i dag eller før neste jobb var overstått nå.

Klokken 12.30, tirsdag den ?de november 1971 Ble Aud Sakkariasson durt inn i oppgangen til Detektiv-ekteparet Emanuel og Sylvi Jarran i Proffesor Dahls gate. Heisen var ny, rask og lydløs, og ga i fra seg et futuristisk "Bliip" da den var framme ved Jarrans etasje. Den samme lukten av nye materialer som forrige gang, og en eim av eksklusiv parfyme, eller var det After Shave?
Sylvi Jarran stod og holdt døren åpen med et profesjonellt smil og sa
"Nå skal De ikke bekymre Dem Fru Sakkariasson. Jeg har sett over paiprene i Deres mappe; og jeg tror ikke at vi trenger å holde ham under oppsikt lange stunden før vi har bevis som er holdbare for å ta ut skilsmisse; om det er hva e ønsker,vel og merke."
Aud Sakkariasson ble liksom gelé-aktig i knærne og gikk fort inn i stuen og satte seg i samme stolen hun hadde sittet i ved forrige og første besøk.
"Hv-hva er det De eller Deres mann har funnet ut om Einar?"
Emanuel Jarran hadde kommet inn i stuen i fra samme døren, døren til mørkerommet som han hadde kommet i fra sist. i det hele tatt virket det som en reprise-avspilling av et filmklipp, syntes hun. Bortsett fra at denne gangen hadde han noen fotografier i hånden.
"Hva er det for noen bilder?" stemmen hennes hadde begynt å nærme seg dette umelodiske, skingrende.
Sylvi Jarran satte seg på huk foran stolen og tok den ene hånden hennes mens hun sa:
"fru Sakariasson; har de et beroligende middel De kan ta? Kanskje det ville være lurt av dem å ta en tablett, så skal vi hente noe friskt å svelge den ned med. POMMAC, kanskje?"
Aud Sakkariasson hadde funnet fram en liten pilleeske med blomstermotiv i fra vesken og ristet forsiktig ut en "liten gul tablett".
"Åh, de der er da SÅ effektive" sa Sylvi Jarran.
"Jada, de...Min manns Lege foreskriver dem til meg. Min egen ville faktisk ikke, han mente at de er va..."
"Se så!" avbrøt Emanuel Jarran på en slik måte som liksom ikke går inn som en avbrytelse før etter at en har fordøyd hele situasjonen senere.
"Her er en POMMAC avec CUBES de GLACIÉ"
"Hva Behager?" spurte Fru Sakkariasson igjen på vei mot det skingrende stadiet.
Emanuel Jarran fikk et lynende blikk fra sin kone over hodet på Fru Sakkariasson. (Også som ved forrige besøk. Men akkurat det visste hun ikke. )
"De får unnskylde min tåpelige mann Fru Sakkariasson. Han sa POMMAC med isbiter på Fransk i et håpløst malplassert forsøk på å virke Chevalliersk"
"eh..ja-vel..." sa Fru Sakariasson forvirret.
Hun tok pillen mellom de smale stramme leppene og løftet glasset med den Iskalde POMMACEN. Glasset hadde dugget av isbitene og så delikat ut i det dempede lyset i stuen.

Aud Sakkariasson konsverserte Sylvi Jarran litt om løst og fast et kvarters tid. Om de også hadde sett på denne Rolf Harris som kunne så mye rart, og om utvidelsen av T-bane nettet under byen og de nye drabantbyene og om hun hadde vært på det nye stormagasinet i Storgata "Gunerius"?
Sylvi Jarran hadde svart at Ja; De hadde fått forespørsel i fra varehusets ledelse om de kunne ha vært interessert i å være Butikk-Detektiver der.
De skulle visst operere med Butikkdetektiver på et helt nytt nivå, men det er ikke oss det, hadde hun sagt på en slags konkluderende måte som for å pense samtalen over på det Aud Sakkariason var der for.
"Kan De se om det er Deres mann som er på dette bildet?"
Sa Emanuel Jarran, og ga henne et 20 x 15   fotografi i sort- hvitt av en mann på vei inn en anonym dør i en like anonym leiegård som lå på et hjørne, så vidt hun kunne se.
Var ikke dette i nærheten av der de bodde?
Mannen på bildet var ikke anonym for Fru Sakkariasson. Det var Einar Sakkariasson som var på bildet, kunne hun bekrefte.
"I dette huset er det en illegal hm..Nattklubb" forklarte Herr Jarran i en rolig tone. Og denne nattklubben tilbyr underholdning av det mer frilynte slaget, om De forstår"
"Ja?..." sa hun og ville høre mere. Et nytt fotografi; denne gangen av et lokale med en bardisk og en scene; Hun syntes det var noe kjent med dette bildet, men hvordan kunne det ha seg?
Hun hadde da såvisst aldri vært på noen "illegal Nattklubb" av noe slag, men det har altså Mannen hennes vært når han har påstått og ha "spist ute med en forretningsforbindelse?" Hvorfor kjente hun igjen lokalet på bildet, hvor hennes mann satt med noe som så ut til å være en POMMAC-Pjolter i baren mens han hadde blikket vendt mot scenen hvor en blond kvinne helt tydelig så godt som naken stod og viftet med armene.
"Er ikke slike nattklubber Kriminel.."begynte hun å spørre Emanule Jarrran og da slo det ned i henne som, om ikke en bombe, så en kram, hard snøball kastet av en av disse Tater-ungene som rekte gatelangs med nøkkel rundt halsen og munnen full av slikkeri kjøpt for penger ervervet fra merkelige mannspersoner med underlige forespørsmål om "dansing" og "Bøye seg ned å plukke opp den posen for meg" og,og....JA! "Kriminellt" Kriminaljournalen på Jarrans-Parets venteværelse.
Hun kjente blodet forsvant i fra ansiktet og den "lille gule" mistet virkningen sin med en gang.
Mener De virkelig; at min Mann, Einar Sakkariasson frekventerer dette....denne...ahhhrrrgh!
Aud Sakkariasson hadde ikke ord. Aud Sakkariasson var rasende,rasende, ra-sen-de!
Sylvi Jarran prøvde å komme til unnsetning så godt hun kunne.
"Fru Sakkariasson!" Ingen reaksjon annet enn hvinende pust og fuktige øyne. Et hvitt blondelommetørkle kunget i i en hvitknoket hånd!
Da Emenuel Jarran skulle til å legge et nytt fotografi foran henne, holdt Sylvi Jarran på å kaste blomstervasen midt på bordet i hodet på ham. Var han helt fullstendig dum?
"Emanuel, kan du legge i fra deg det du holder på med og mikse en sterk drink til Fru Sakkariasson?"
"Nei-NEI! Jeg VIL IKKE HA!" Hylte Aud Sakkariason så det formelig klirret i vindusrutene.
Sylvi Jarran prøvde igjen. "Men Kjære fru Sakkariasson! Aud..Kan jeg få kalle Dem Aud bare nu mens vi gjør dette? Vær så snill?" Den bedende underlegsne tonen så ut til å legge bånd på Fru Sakkariassons raseri, slik Sylvi Jarran hadde forutsett og erfart med tidligere klienter, og hun sank tilbake i den Dansk-designede lenestolen. Emanuel Jarran satte en 40/60 POMMAC & Upper-Ten foran henne.
Hun tok glasset og drakk en slurk som hun antakelig tok for å være en vanlig 4cl pjolter, og ble rød i stedt for hvit i ansiktet.
"Neimen...Åh..Denne var..hm..Sterk må jegsiiiih." Pustet hun ut
Sylvi Jarran tok ordet.
"Aud. Dette er ikke halvparten så ille som det virker. Det at klubben er illegal; utgjør ingen reell fare for de som er gjester der" Det siste var hun neimen ikke helt sikker på; men nå var grå løgner hvite som sne.
"Han var ikke i kontakt med noen kvinne mens jeg hadde oppsyn med ham" supplerte Emanuel Jarran. Og så; Faktisk, så snakket han en del med meg.
Aud sakkariasson så spørrende på ham og spurte, tydelig forvirret samtidig som blandingen av alkohol og beroligende piller begynte å gjøre stemmen hennes slepen og tørr.
"Gav De Dem til kjenne? Skulle de ikke spionere på ham De da?"
Emanuel la ansiktet i noe han håpet var et forklarende uttrykk.
"Nei.nei, altså; Selvfølgelig gav jeg meg ikke til kjenne som den jeg er og ærendet mitt. Jeg utgav meg for å være Le...Revisor." Han tenkte lynraskt at Lege og Gynekolog-historien han hadde dratt for Einar Sakkariasson neppe ville slå an hos Fruen.
"Nåvel ja; og hva hadde så min mann å snakke om med Dem?" spurte hun nå mistenksomt. Var disse to menneskene ærlige mot henne? De hadde en ganske så glatt og storby-hard fasade syntes hun. Og det, var ikke en stil som Aud sakkariasson var vant med. Hun la også merke til at de komuniserte seg immelom med små blikk og bevegelser.
"Nåvel; jeg spilte uvitende som om jeg var der for første gang, for å finne ut hva Deres mann visste om stedet og hva som foregår der"
Ja DET var sannelig utspekulert. Tenkte Aud Sakkariasson; men så. Herregud; hvorfor var hun så mistenksom ovenfor disse? De var jo på hennes side, og dette var vel slikt som Detektiver måtte gjøre for at klientene deres skulle få noen viten om hva deres ektefeller bedrev på kvelds og også nattestid.Og blikkene og bevegelsene; De var jo Gift! Hun hadde ikke noe med å stille spørsmål ved det. Tøv!
"Ja, men Hadde han det?" spurte hun så. Jarrans så mildt spørrende på henne. "Hadde han hva da?" spurte Emanuel Jarran.
"HADDE HAN GREIE PÅ HVA SOM BLIR BEDREVET PÅ DENNE....DENNE...BULEN!" Hylte Aud Sakkariason nå i en tiltagende  beruset utgave av sitt hysteriske jeg.
Emanuel Jarran skjønte at han hadde blandet drinken en tanke for sterk til henne. Han tenkte ikke så nøye over det at hun hadde tatt et beroligende middel i tillegg, men nå begynte virkningen av denne blandingen å falle uheldig ut for denne situasjonen.
De skulle tross alt helst få henne til å undertegne en Kontrakt på full etterforskning av Mannens bevegelser i fjorten dager; og da måtte hun ikke være full om de skulle ha sitt på det tørre om noe gikk galt.
Så Emanuel Jarran bestemte seg for å pynte betraktelig på det han trodde var sannheten.
"Nei vet De; Det virket overhodet ikke slik. Jeg la for eksempel merke til, at han ikke visste hvor Herre-Toalettet var, så da kan han ikke ha vært der ofte" Løy han. Det var jo Einar Sakariasson som hadde forklart ham veien til Herrer, med en gang han spurte. Det var helt tydelig at han hadde vært der flere ganger.
"Nåvel...men.." Emanuel Jarran brøyt inn før hun fikk samlet seg. "Men det beviser jo ingenting i noen retning. Så om  De vil ha Visshet..."

Det var nok en natt i Oslo; en stille natt til onsdag klokken 03.17, og alle byens skjenkesteder var stengt.
Selv de "Nattklubbene" som hadde maksimum bevilgning, hadde stengt for natten, og alle byens borgere utenom de som arbeidet nattskft ved byens sykehus, politi og brannstasjoner pluss et eksklusivt knippe av taxi-sjåfører
og andre nisje-yrker lå og sov.
At Tor "Smokey"Digerud og Harry "Hengsla" Danielsen jobbet i "nisje-yrker" var neppe noen underdrivelse.

Det var vel nærmere bokstavelig talt; da det å være beskyttet av en nisjes u-oversiktelighet utenifra, helt klart var å foretrekke for den type arbeide de var ute og bedrev denne natten.
Så heldige var de riktignok ikke. Det var faktisk en av disse jobbene hvor risiokoen var høyere enn de egentlig likte, men størrelsen som betalingen for arbeidet ble anslått til å bli, veide opp nesten hele risikoen.
Det var et moderne kontorbygg i Sentrum med regelmessig besøk av av "Securitas", og alarm tilknyttet både selve kontoret OG pengeskapet som stod der.

"Flink til å FINNE PÅ?" The Proof Is In The Pudding, Folks!
Nå var det imidlertid slik; at bartenderen på Fannys og Fanny selv tipset Smokey og Harry om interessante  kunder, som for eksempel Jakob Gülden; Kontorsjef hos "Young & Savabini-Gruppen" som i et særdeles fuktig og frivolt selskap i Fannys "Suite" i etasjen over baren hadde (med hjelp av en halv "liten gul" som Fanny slapp opp i hans POMMAC & Eu-De Vie, samt en rekke ledende, manipulerende spørsmål) skrytt av at det var han som hadde kombinasjonen og ansvaret over safen der lønningene ble oppbevart til Fanny, som øyeblikkelig foreslo at "Vi må ha litt flere folk å feste med her, Kjekken" La meg ta en telefon; så skal vi ha det riktig moro sammen."

Og med Marilynsk trutmunn og en lett berøring i Herr Güldens skritt, så var han så hjertens enig i at det måtte de ha.
Herr Gülden ble svært så molefunken da det var to menn som kom inn døra og satte seg bredt ned på hver sin side av ham, noe som til tross for virkningen av "den lille gule" gjorde ham litt ille til mote.
Mens Fanny ringte, hadde han løsnet slipset og kneppet opp skjorten ned til magen og hadde satt på en av Fannys Grammofonplater "Cha-Cha-Cha with Eddie Cano & His Orchestra", og alt dette virket litt malplassert da Smokey og Bøyen kom inn i rommet, og Fanny forlot det.
Det hørtes et oljet klikk fra låsen som ble låst utenfra og den avtagende lyden fra Fannys Stilett-hæler.
"Eh...Hei Karer; Hva skulle Fanny? Hente noen flere jenter kanskje?"
Bøyen smilte ondt mot den nå skremte herr Gülden og sa bare "Kanskje"
"Fin Musikk" sa "Smokey-Digerud og knipset u-rytmisk med fingrene. Det hørtes mere ut som om han knipset utålmodig på en kelner. "Kan du danse også kanskje?"
Herr Gülden så forvirret ut "Hv--hva? Eh..nei jeg...""
"Fanny kan danse skikkelig bra, ikke sant hva var det du sa du hette igjen?" fortsatte Smokey og satte seg nærmere Herr Gülden.
"Harry Danielsen her" sa "Bøyen" og strakk fram hånden.
Herr Gülden torde ikke annet enn å ta den, og da klemte Bæøyen til. Herr Gülden skar en grimase av smerte og kom med et gisp på innpust, og Bøyen slapp taket.
"Åh Faen.. UNNSKYLD, ja hva VAR Navnet ditt?" sa han med en tydelig truende undertone denne gangen.
Smokey fulgte opp: "Du må unnskylde Harry her. Han jobber på et Bilopphuggeri og løfter tungt fra morran til kveld ser'u. Skikkelig arbe's-kar han her ser'u"
"Åh ja..Neida Ingen skade skjedd. Alt i orden" svarte Herr Gülden mens han masserte hånden sin forsiktig.
"Og nå må VI presentere oss", sa Smokey; Du kan bare ta det helt med ro. jeg arbeider med atskilleg mere delikate saker"
Igjen et forvirret blikk fra Herr Gülden og så. "Javisst ehem...Jakob Gülden; Kontorsjef"
"Hva?" utbrøt Smokey liksom hjertelig overrasket. Arbeider du hos "Young og Savabini-Gruppen?" Vårt firma skal i forrtninger med Deres nå straks, faktisk.
Nå så Herr Gülden virkelig skremt ut. "Hv-hv-hva slags f-forretninger da? Og Hv-hvoprfor har ikke min sjef sagt noe til meg om disse for..."
"Åh Herr Gülden. Dette har vært litt sånn derre Hysj-hysj vet'u. reine James Bond, ikke sant?" Herr Gülden visste ikke hva han skulle svare, og spurte i steden "Hvor ble det av Fanny? jeg er her for å være sammen med Fanny!" sa han med en anelse trass i stemmen nå.
Bøyen la en tung arm rundt skuldrene til herr Gülden og sa "Du skjønner det, Herr Gulliksen; at Fanny er litt opptatt akkurat nå"
"Gülden. jeg heter Gülden, og jeg tror jeg skal d.."
Bøyen holdt ham fast med sitt vennskapelige skuldergrep og sa;
"Vet du Gulliksen, at jeg tror den derre sjefen din kommer til å belønne deg hvis du hjælper oss litt å komme i gang med forretningene våre."
Smokey gjorde tegn til at Bøyen skulle slippe den vettskremte Kontorsjef Gülden.
"Døh Bøyen; Du er en jævla tulling,vet du det? Her sitter du og fornærmer forretningsforbindelsen vår og ha'kke respekt nok te' lære deg navnet hans en gang."
Og fortsatte til Gülden.
"Du må virkelig unnskylde Herr Danielsen her. han har ikke representasjon som sitt daglige virke, som du sikkert skjønner. er det greit at vi er dus forresten? Vi er jo i forretninger sammen, så..."
Herr Gülden bestemte seg for å stikke hull på byllen:
"Hva er det dere vil med meg?"
Smokey ble stående og se misbilligende på ham en stund mens Cha-Cha-Chaen snatret i vei i bakgrunnen.
"Vil-Med-Deg? Men kjære Herr Gülden; Vi skal jo gjøre forretninger sammen. Detta blir det som Yankeene kaller en Vinn-vinn sittuæisjånn! Og så spør du oss ut som om vi er forbrytere som vil tvinge deg til noe?"
Smokey fortsatte og veivet med anmene mens han snakket på en måte som han mente ville gi Herr Gülden intrykk av at han var vant til å diskutere store, innbringende, hederlige forretninger.
"Vi skal stå for Sikkerheten i firmaet Young og øh..Saba-self-sit" Bøyen vrælte til av latter over Smokeys sammenblanding, og Smokey flirte selv og Gülden fant det tryggest å le med. Plutselig sluttet Smokey og Bøyen å le og var dønn alvorlige igjen.
"Ja; Sikkerheten altså. Når lønningsdagen nærmer seg; nærmere bestemt dagen før, passer vi Safen til lønningene er utbetalt trygt til de ansatte."
"Så da trenger vi først og fremst kombinasjonen" supplerte Bøyen.
"Hv-hva?" stotret Herr Gülden redd. Jeg har da ikke den. Det er bare øverste sjef som kan åpne pengeskapet og.og...."
"Nei.nei, klart ikke"sa Smokey. Vi skal bare ha kombinasjonen som nøytraliserer hovedalarmen; Slik at den ikke går når vi ankommer.
Da Herr Gülliksen hadde hvisket fram kombinasjonen til hovedalarmen etter å ha sett et fotografi av seg selv med fannys hånd på skrittet, hele tiden med Bøyens faste grep i nakken, kom Fanny tilbake med Champagne og to venninner som kalte seg "Kir" etter Polets søte Apertif og "Galore" etter James Bond piken var her Gülden ikke i festhumør lengre.
Han turde allikevel ikke annet enn å  bli sittende og drikke et Glass Champagne som han måtte betale med prisen for hele flasken.
"Kir" og "Galore" satt hos Smokey og Bøyen, mens Fanny satt foran sminkespeilet og ignorerte Herr Güldens bedende blikk.
Hun hadde sluppet å gjøre noe for å skaffe fram det som de trengte, så nå hadde hun nærmest glemt ham.
Da hun gikk på toalettet ute i gangen, så han sitt snitt til å stikke. Ingen prøvde å stoppe ham.

Og dermed ble det slik at denne natten satt så Smokey-Digerud og "Hengsla" med ekstra sterk lommelykt med skjerm og brekkjern samt elektrisk vinkelsliper og skulle åpne Jølie-safen på kontoret hos "Yong & Savabini-Gruppen"
Tok du me' et par POMMAC elle'? peste "Hengsla" mens han arbeidet med brekkjerner på de svake punktene. "jeg er så jævla tørr i kjeften. Det er de forbanna vegg-til-vegg teppene; jeg får små karameller hele tia når jeg tar i noe"
Da la Smokey merke til at kumpanen hans ikke brukte hansker. Politiet hadde tatt Fingeravtrykkene hans da han var 15. Hengsla var nå 32.
"Hva har'u tatt i, jævla tulling" hveste Smokey og lyste med lykta rett i ansiktet som så ut som en kremost i det hvite konsentrerte lyset fra lommelykten.
"Næh..jeg ahr vel tatt i det jeg har trengt for å rigge meg til her" hvisket han tilbake samtidig som han forstod at dette ikke var helt bra.
"Du ska' tørke 'ta alt her som om det var din egen ræv før vi stikker herfra" hveste Smokey til Hengslas røde nakke. Han pustet tungt mens han jobbet med brekkjernet.
"Sånn. Nå trur jeg vi kan sette igang vinkelsliperen" peste han.
"Jeg er tørst som faen! Sjekk kjøleskapet på spiserommet demses"
Smokey gikk bort til det lille kjøleskapet og røsket opp døra; og jammen stod det ikke to POMMAC i døren og dugget fristende.
"Det var som faen!" gliste Smokey. "Sku' tru dem venta oss."
De drakk begjærlig av POMMAC-flaskene som om de hadde forsert en ørken og endelig nådd frem til Oasens kjølige skyggefulle Mauriske svalegang.
Ti minutter senere; hadde de åpnet Jølie-safen og tømt den for en anseelig bunke av de karakteristiske matpapr-aktige Lønningsposene og kjørt en Drosje-aktig Opel tilbake til Torkel Nordahls hybel.
De hadde fått låne den mot at han fikk låne Fanny, som igjen ble lovet Herr Güldens lønningspose for strevet. Hun hadde ingenting imot Torkel Nordahl. Men noen Jason King var han ikke. Og berøringen hans var hardhent og klosset, så hun slapp en halv "liten gul" i Pommac & Eu-de-Vien hans også. For sikkerhets skyld.














Fortsettes neste gang jeg husker ...