 |
| Gitarsolo'n på "Highway Star" Røsker like heftig som i 1973! |
 |
| Like stolt nå som da |
Jeg regner med at jeg ikke er alene om å ha minne om denne skiva som den første man kjøpte skinnende, flunkende ny i butikken for egne, Avisbud- ehvervede penger (eller kanskje Bursda'-Penger) for så å rushe hjem til det som blir det heftigste øyeblikket i den gryende ungdommens liv til da.
I mittt tilfelle var det den første Tenåringsdagen; 13-årsdagen høsten 1973. Jeg hadde faktisk allerede en Deep Purple skive; men dn gjaldt ikke helt 100 %, for den var kjøpt på loppemarked uten cover. Og den var i meget -meget herpa stand. Jeg fikk kjøpt den av bestekompisen min for Kr. 1.50! Og det som var litt rart, var at det faktisk var det Nyeste Purple-Albumet "Who Do We Think We Are", og jeg lurer enda på hvordan det hadde greid å dukke opp i så herpa stand på et Loppemarked ved Bislet Stadion når skiva knapt hadde rukket å bli stillt ut i vinduene i Byens Platesjapper.
Nåvel; Platesjappa var en som hette "West End". Den lå Mellom Optikeren og Fotosjappa nederst i Bogstadveien, og var en liten sjappe uten lytte-bar men med et helt OK utvalg (syntes jeg da) i det som var all den spennende vinylen jeg skulle erverve meg i framtiden.
Her så jeg første gang Roger Deans mystiske Psykedlia-landskaper.
John Lennons (Og Yoko Ono's)
livsfarlige "Some Time In New York City"- Avis Cover med trick-bildet av Nixon og Mao som danser nakne sammen!
 |
| Farlig,Farlig! Legg merke til bildet over "We're All Water"! Denne skiva fikk faktisk en mann løslatt fra fengsel! "John Sinclair" førte til at Amerikanske Myndigheter løslot nettopp John Sinclair, som hadde fått ikke mindre enn TI ÅR i fengsel for i utgangspunktet TO STK Marihuana-Jointer! |
(Dette var tredve år før det var noe som het Photo-Shop, Børn. For ikkeå snakke om PC-er! Datamaskiner var fredeles så store at de krevde et eget lokale. Og de målte den TOTALE kapasiteten i Kilobytes, Var hullkort & Magnetbånd-baserte og elektromekanisk gigantstore i utførelse og mål. Det var også noen år igjen til Mikrochipen. Som for forbrukerne sin del gjorde utslag i Mini-Kalkulatoren og Digital-Klokken. (Kan sees i sin tidligste utgave i James Bond-"Live And Let Die"; hvor Roger Moore sjekker tiden ved å trykke på sin nye "Pulsar"-klokke med røde lysende framtidsrettede tall.....)
Tenk å komme hjem til Muttern's strenge blikk med ei
SÅNN skive da!
Det kunne ikke søstera mi gjøre engang; og hun var (Gisp) snart 20-år og MYNDIG!
Man rotet seg ikke bort i Mao og SUF-ML og gjorde
ikke narr av makta! Neida. Særlig. Velvel.
Det var det med våre foreldres autoritetstro oppdragelse.
En verden hvor den personen vi ifdag kaller for fastlege kunne styre livet til den enkelte familie ved å unnlate å opplyse om prevansjon og rettigheter (Dette var det spesiellt damene som led under);
Og en funksjonærs strenge blikk og myndige tone når vedkommende spurte og grov om ting langt-langt utenfor sin hjemmel, fikk de til å skjelve og svare lavt med nedslått blikk.
Satt ikke vedkommende bak skrivebordet med skrivemaskin og telefon og arkivskap og det hele kanskje?
Man kan da ikke være ulydig mot en slik framtoning?
Hvordan skulle det da gå; "hvis alle" gjorde slik?
Vel-vel. Det fikk de jo svar på igjennom sine egne barn da de plutselig ikke kom hjem til middag for at de var arrestert for å ha kastet egg på USA's ambassade, eller for å ha svart "obsternasig" til en offentlig tjeneste eller embedtsmann.
Og jeg kan garanter dere alle, Børn, og da spesiellt dere unge piger; At menn, det var de alle sammen!
Den gangen var det fremdeles et innvielsesritual for unge Politiaspiranter å kidnappe (de kalte det nok "arrestere", men var like fullt en kidnapping) en prostituert for så å kjøre stakkaren opp i Maridalen og "innvie" nykomlingen i Politiets frynsegoder.
Så; rent erfaringsmessig kunne det være ganske så risikabelt å opponere mot selv den mest marginale autoritet, da denne generasjonen hadde et enklere syn på rettigheter og nedad-delegert makt.
Utrolig nok; Med Nazi-pøbelens ovegrep såpass friskt i minne.
Her jeg sitter som godt voksen, så virker ikke 27-28 år siden som
så lenge, og ikke noe jeg har problemer med å erindre.Ja; de var faktisk på den alder jeg er nå. mine gamle i 1972-73
Og i dette klimaet stod vi og bladde i LP'nes verden, og Kvinnen på "Maggot Brain" skrek mot meg med samme effekt som Munchs "Skrik" hadde på sin samtid.
 |
| Med samme effekt på oss som Munch's "Skrik" hadde på sin samtid! |
Dette; ble ironisk nok en skive som
min sønn introduserte meg for over tredve år senere. Selv om jeg visste godt hvilken skive det var; hadde jeg aldri hørt den.
Her åpenbarte seg JethroTulls Klassiske "Living In The Past"-Cover:
Ian Anderson som sto på ett blomstermalt bein og spilte tverrfløyte i gulltrykk på brun ruglete bunn. Akkurat som de gamle bøkene på Deichmannske Biblotek.
 |
| Legendarisk Cover med Legende i Legendarisk Positur |
Og hva hadde vi her? NÆH!Hva I Alle?!? DENNE hadde vi måttet gjemme under senga, minst. Steppenwolfs Penis-Bil.
 |
| Steppenwolf's "Penismobile"; her som frontcover i en ikke helt uventet Tysk Utgivelse. Original-front-Cover under. |
|
Nåvel; Denne sommeren før jeg fylte 13 hadde jeg i retffedighetens navn lagt merke til en oppmykning fra øvrighetens side da jeg faktisk fikk "Black Night" med Deep Purple på single; kjøpt sammen med øvrigheten på samme "West End" en regnveærsdag i juni 1973.
 |
| "Black Night"-single med det Norske coveret.Fantes også med Orange foto! |
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en uke på Tom Murstads sjøleir på Høyerholmen i Oslofjorden. Seiling med jolle. Vannski. Svømming. Sjøvett.Knuter. Friluft, Honnør til flagget. Fire kraftige måltider og noen jævla rugger av noen brennmaneter som min stakkars skole-skolekorps & leir og rom-kompis nærmest stupte rett inn i da han skulle ta morgenbadet. Morgenbad i fjorden var obligatorisk. Men med redniingsvest, slik at det var 110% trygt for alle.
 |
| Tom Murstads Sjøleir.Hovedhuset i Aftensol. Rene "Haciendaen";Og etter forholdene som rådet i maktbalanser etc. på den tiden så var det helt OK der; Etter forholdene. Men vannsporten og seilinga ver MAX-FUN for en blivende Teenager! |
Men
alle kunne svømme den gangen da. Men det var regel at alle skulle ha vest på ved vannet, og ihverfall om bord i båt. Nåvel; Det var en deilig uke. Jeg seilte faktisk jolle. (En såkalt "VG-Jolle". Rød plastbåt som ble solgt via dagsavisen VG. Vi lærte å bruke påhengsmotor. Johnsson og Evinrude lilleputt-motorer på enetn 1 eller 10HK. Husker ikke helt. Bare at det var sol og sol og sol og varmt og varmt og varmt, og snart var man tenåring og jenten fikk pupper og ble overlegne og speida mot gutta i 9ende (eller enda eldre. Det var noen i førerkortalder som ikke helt klarte å løsrive seg.)
 |
| "Sweet Freedom" 1973 |
 |
| "The Magicians Birthday" 1972 |
Uriah Heep sang "Sweet Freedom" eller det Tolkien-aktige
"Magicians Birthday" med Roger Deans Verden på Coveret igjen.
Zappa stirret utfordrende på oss fra "Apostrophe"-Coveret, og ablegøyet over hodene på oss med "BeBop-Tango" på "Roxy & Elswhere". Mr.Zappa brukte jeg litt tid på, må jeg tilstå.
 |
| "Apostrophe (')" 1973 |
Neste avansement ble David Bowie; formidlet til meg fra en av skolen og gatas mer beryktede personasjer, som skulle det vise setg var en generøs og åpenhjertig type med en altetende musikksmak. Han og en annen av gatas rastløse guttesjeler (som også var lillebroren til en av gatas to DEFINITIVE Neighbourhood-Pin-Ups) hadde kommet på at en av ventilasjonssjaktene ved den brødfabrikken gikk rett inn til RCA's REA-lager, og da han var beleilig liten av vekst, så hentet de ut BUNKEVIS med LPs av alle mulige slag. Når jeg tenker tilbake på flere av titlene som dukket opp der, er nok enkelte av de for rene gullgruver å regne hvis de legges ut på f. eks. "E-Bay":
Lenny Bruce sine stand-up skiver. Monthy Python Flying Circus.
Og så uendelig mange andre titler som ikke var salgbare etter datidens smak og strømninger.Men det var altså dette med hans forhold til David Bowies musikk. Som millioner av andre tenåringer verden over hadde han blitt forført av denne mystiske skikkelsen som ikke så ut som, og
ihvertfall ikke låt som noe annet vi hadde hørt før. De første to forsøkene mine med Bowie; Singelen "Amsterdam" med "Sorrow" som B-side, og Cover-LP'n "Pin-Ups" satte seg ikke spesiellt godt. men dette var da også de verst tenkelige utgivelsene å skulle starte med, da de ikke er originale Bowie-Låter. Og "Amsterdam" er til alt overmål en ganske sær og intens vise av Jaques Brel, som var mere trolig å finne plater med i foreldre-generasjonens platesamling (om de hadde en),. Og "Pin-Ups" er altså Bowies tolkinger av hans favoritt-låter i fra 60-tallet. men så en senhøsts-morgen i 1974 blir jeg passet opp på skoleveien av denne notoriske villstyringen av rykte; og da jeg ofte fikk meldinger og pranks fra de "tøffeste" gutta som var ute klokka 23.00 om kbvelden og kom seg inn på diskoteker i helgene, og hadde avansert til 18+ - stadiet med sniffing, alkohol & kanskje til og med hasj blant de aller-aller gærneste, og da jeg vistte at han var godtatt av disse folka, lurte jeg litt på hva han ville og hva jeg hadde i vente. Men det var ganske uventet;
"Hey!Du Liker Musikk og har greie på det ikke sant?"
"Øh....vel...ja..joa, jeg digger musikk ja."
"Har du hørt Bowie eller? Digger du ham?"
"Øh...jeg ha'kke hørt så mye av ham enda så..."
"Kom hjem til meg i kveld, så skal jeg spelle Bowie for deg! Du kommer sikkert til å digge det. Det er drit-bra!Du kan få låne noen Bowie-skiver også!"
Og så gjorde jeg det. Egentlig ganske himmelfallen over denne imøtekommenheten i fra en av de mest "beryktede" gutta i gata, men der ser man.
Fyren var både skvær og generøs. Rykter; var da som nå og sikkert også i framtiden, basert på mindre adekvate observasjoner og sladder.
 |
| Aladdin Sane; Or Insane, alt etter som.... |
Og da jeg kom hjem den kvelden; hørte jeg "Alladin Sane" for første gang, og ingenting ble det samme igjen. "Diamond Dogs" var nyeste studio-albumet hans, og ikke lenge etterpå kom dobbel-albumet "David Live" i fra USA- turneen hvor han hadde tatt seg faen på at dette kontinentet skulle erobres, og borte var Ziggy Stardust og inn kom forløperen til "The Thin White Duke" og de gamle låtene ble spilt i nye, Amerikansk-låtende Soul-arrangementer. Og musikerne var også i stor grad Amerikanske. Og det var ikke akkurat noen forsiktig tilnærming heller da konsertene er i fra "Soul City No.-1" Philadelphia.
Og denne skiva stod først på juleønskene dette året. Jeg var blitt Bowie-Fan. Norske Bowie-Fans var ikke så optatt av det "Bi-Cuorious"-elementet som var langt mer framtredende i f.eks. England hvor Homofil & Biseksuell legning var mer på folkemunne da tabloidene ofte avslørte Politikere og kjendiser i diverse kompromitterende situasjoner.
 |
| David Bowies første Live-Album fra "The Tower" i Philadelphia med forløperen til "The Thin White Duke" |
Noe som var utenkelig her hjemme; hvor Homofili nettopp hadde blitt avkriminalisert dvs. det var ikke lengre straffbart å være Homoseksuell i Norge.
Men det kunne fremdeles diagnostiseres. Dvs. det ble regnet som en sykdom som kunne "kureres" med overforing av mykporno som en vanlig "behandlingsform"; noe som blant annet førte til at storebroren til en annen god kompis fra denne tiden, gikk rundt i hjemmet og messet
"Birgitte Bardot-Birgitte Bardot" hele tiden når han var hjemme på perm fra Dikemark og ECT (Electric Chock Treatment), og "Og Gud Skapte Kvinnen" eller hva de nå brukte for å "normalisere" seksualiteten hans. Og med "Hele tiden", så
mener jeg "Hele tiden"! Jeg sender ham tanker om et bedre liv og oppreisning(!) for tapt tid & overgrep.
 |
| Velrenomert kur mot Homoseksualitet e. 1972.... |
 |
| Underholdning i Kur-Pakka mot Homoseksualitet e. 1972.... |
Så det er klart at i dette klimaet, kunne man ikke uten vidre begynne å sminke seg feminint på Bowie-vis, og åpent erkjenne at man var forelsket i en av samme kjønn, Om det var i den retningen man trakk. Som erke-hetro fjortis med puppedrømmer, tok jeg den greia mere som en provokativt ment gimmic fra gutta, og tenkte ikke så mye over at de faktisk
var Bifile, eller Bi-Curious eller hva.
 |
| David Bowie & Mick Ronson i Legendarisk Homoerotisk Positur under "Ziggy Stardust"-Konsertene. GLAM, Baby...GLAM! |
Hvis noen har sett filmen "Velvet Goldmine"; (en av Oscar aktuelle Christian Beales tidlige film-roller), så ser man jo at det ikke var bare-bare i England heller for en vanlig" gutt.
Men altså Bowie og hans hoff trengte ikke å
avsløres på noen måte.
De "avslørte" villig seg selv til den store gullmedalje, og Sceneshowene hadde klare Homo-Erotiske elementer. Se Pennbaker's "Ziggy Stardust"-Konsertfilm, så forstår man at klimaet ross alt var anderledes der borte enn her. (Gutten som stormer scenen og omfavner Bowie er kopiert i nevnte "Velvet Goldmine")
 |
| "Velvet Goldmine" (1998); Utmerket film om tidsånden i første halvdel av 70-tallet & "Glam-Rock" kontra 80-tallets forvirrende kommersialisme & Miljøet rundt en meget Bowie- Liknende Rock-stjerne & Person-Kultusen rundt ham.Sjekk Rollelisten! |
Her er et par Aftenposten-Saksings fra henholdsvis 1972 & 1975.
 |
| Klimaet i Norge a-la 1972. Artikkel / Bokomtale i Aftenposten fra 19.05.1972: Pomeroy Wardell B.: "Gutter Og Sex; En Opplysningsbok For Gutter" | | | | |
|
|
 |
03.04.1975: Tre år etter Avkriminaliseringen. Men i folkedypets underliv var det fremdeles "Kriminellt"
|
Her hjemme, begrenset Bowie-Looken hos gutta seg til den karakteristiske frisyren fra "Aladdin Sane"-Coveret, samt den tidens mer generelle "Glam-Rock" mote, med platåsko og åletrange jeans. Sminke og glitter i ansiktet forekom aldri i mitt alderssegment ihvertfall (13-16).
Men jeg tviler sterkt på at det var vanlig i neste kategori heller (16-18), da vi hadde det adskillig lavere under taket den gangen.
Senkede tak var faktisk en helt standard oppusnings-procedure å foreta om man flyttet inn i gammel leilighet med høyt Gips-Stukkatur-Tak. Og vegg til Vegg teppe. (Etterhvert, ble luftfukteren også et salgbart produkt til private hjem, kan man forstå.)
Noe som var en ekstremt populær interiør-løsning på 70-tallet var "Den Spanske Bodega".
 |
| Arild Andersen måtte spille for Tollen i Hamburg en desemberdag i 1977. |
Man kjøpte såkalt "struktur-Maling"; maling som var iblandet et slags "pukk" som ga intrykk av at det var hvitkalket mur når påført veggene.
Ellers, skulle man også sette på paneler med Romersk bue i døråpningene. Sittegruppe 3+2+1. Hylleseksjon med barskap & Stereobenk.
For de avanserte kunne man ha egen bardisk i stua hvor den slunkne Taxfree-kvota levde et om mulig enda kortere liv. Hvis man ikke var en av de som fylte opp kofferten da.
Selv om det ikke var på noen måte sikkert å få det med inn.
70-tallet var også flykapringen og den Europeisk/arabiske Venstre-eksremist-Terrorismens ti-år. Tollen kunne finne på å undersøke bagasjen til hjemkomne Benidorm-Turister ganske så ettertrykkelig.
Vår egen Jazz-Bass-Virutuos & Komponist Arild Andersn måtte holde en minikonsert for Tyske Tollere for å forhindre at de undersøkte konrabassen hans innvendig for eventuelle uhumskheter som sprengstoff og våpen. Narkotika hadde også blitt en del av Tollernes bevissthet; Men her var det stort sett unge langhårde som fikk gjennomgå (for det også.)
 |
| "Shimri"; Legendarisk A.Andersen-skive på ECM |
 |
| "SART" Legendarisk tidlig ECM |
For å gå tilbak til Vinylen: Folk som var veldig Hi-Fi opphengte og ville ha plater med God lyd kunne gjerne finne på å kjøpe en LP med kanskje nettopp Arild Andersen, da han var på den nå svært så berømte Jazz-Labelen ECM, som utmerket seg blandt Musikk-elskere OG Hi-Fi-Freaks i det ganske land og i ihvertfall Europa ellers for sin eksepsjonellt gode lyd. En bass som murret behagelig i mellomgulvet og en diskant som rislet og sildret som en fjellbekk en solskinnsdag og alt der i mellom så klart og så konsist og knivskarpt definert, at selv et under middels anlegg kunne låte et par tusenlapper bedre med en ECM-skive på tallerkenen.
Dette; kan vi takke vår landsmann Jan Erik Kongshaug for, som siden starten har vært lydtekniker på så og si alle ECM innspillingene som i stor grad er spillt inn i Norge.
På 70-tallet var det "Talent" og Rosenborg- Studio som ble brukt.
De benyttet også "Tonstudio" i Bauer, Ludwigsburg, med Lydtekniker Martin Wieland,
og selveste "The Record Plant" i New York for "Overseas" innspillinger, men da kunne de gjerne ta med seg Jan Erik Kongshaug på lasset.
Label-Gründer & Produsent Manfred Eicher har som produsent også en stor del av ansvaret for den særegne lyden på ECM - Innspillingene.
Her er et knippe Klassiske utgivelser fra Labelens tidlige historie:
 |
| Keith Jarrett: Facing You |
 |
| Chick Corea: Return To Forever |
 |
| John Abercrombie: Timeless |
 |
| Pat Metheny Group: American Garage |
 |
| Ralph Towner: Old Friends,New Friends |
 |
| Gary Burton / Chick Corea: Crystal Silence |
 |
| Keith Jarrett: The Köln Concert |
 |
| Terje Rypdal: Odyssey |
 |
| Jan Garbarek/Bobo Stenson Quartet: | Wichi- Tai -To |
Keith Jarrett's "Köln Concert"; Kanskje det mest solgte ECM-albumet noensinne, er også inlemmet i
"Recordings Hall Of Fame"
 |
| Gary Burtn Quintet m. Eberhard Weber: Ring |
 |
| Egberto Gismonti: Solo |
Jan Erik Kongshaug sa i et intervju med NRK at han egentlig hadde en ganske grei jobb med å være tekniker på ECM, da musikerne vanligvis var såpass rutinerte og teknisk gode, at han kun trengte å legge en "matte" som musikerne beveget seg på, og så kom soundet med de.
Beskjeden mann; J.E.K.; Og selv en meget habil Gitarist og bassist. Men det; har han ikke dokumentert på plate i særlig grad annet ennved ett tilfelle fra ikke så veldig langt tilbake i tid hvor han er "Session-Ansvarlig" som Gitarist på albumet "The Other World". Dette er dog ikke på ECM- labelen, men på "ACT", som også er en Jazz og dels AvantGarde-label med mye esoterisk og hva noen sikkert vil kalle "New Age"-aktig musikk.
 |
| Pat Metheny: Watercolours |
 |
| Enrico Rava: The Pilgrim And The Stars |
Manfred Eicher og ECM har til nå ikke vært spesiellt optatt av å holde ved like sin legendariske Back-Katalog til m inste detalj, da de syntes det er viktigere "å se framover" ble det omtrentlig ytret i et intervju.
Men med en Platebransje som er blitt revolusjonert av teknologien med synkende salgstall og ikonoklastisk løsrivelse fra en smuldrende sannhet om Plateselskapet som eneste måten å få gitt ut og spredt Musikken sin, med eller uten fortjeneste;
 |
| Jimi Hendrix: Axis Bold as Love Igjen på Vinyl! |
Og Vinylen som en "Creme De-La Créme" for den yngre generasjon Musikk-elskere & Hi-Fi (Eller "Low-Fi" for den del) entusiaster, og
ikke minst en begeistret generasjon eldre, som vokste opp med vinylen og kassettbånd / Spolebånd (reel -2- reel) som eneste medium ved siden av radio/TV som kan gå i platesjappe og bla igjen uten "Klakk-klakk-klakk-klakk" men de dempede "Flaff-Blaff-Fblaff" og dempet "sviisj" når en tar Vinylen ut av Coveret for inspeksjon. (Og den opplevelse av "ZEN" det var å se LP'n rotere på tallerkenen igjen var ubeskrivelig for UTs del!) så har Eicher /ECM begynt å gi ut de mest sentrale utgivelsene i fra selskapets barndom (6 et godt stykke fram) på Vinyl igjen.
 |
| Mike Oldfield Tubular Bells |
 |
| Martha Argerich Debut Recital |
 |
| Bitches Brew Luxus-Pack med DVD-dokumentar CD's & Vinyl! |
 |
| Bitches Brew 180-Grams Vellyd! |
"Virgin Records" & Richard Bransson gir ut Vinyl igjen under Fanen "Back On Black"; Og det kommer Luxus-Utgaver av klassiske Rock'n-Roll Utgivelser på såkalt "180-Grams-Jomfru-Vinyl"! 180-grams-tunge Vinyl-pressinger ofte i et relativt begrenset opplag med varm vellyd. Miles Davis"Bitches Brew" & Pink Floyds "The Dark Side Of The Moon" er eksempler på Luxus-Utgaver i dette formatet. Relativt stivt priset (Pnk Floyd), men verdt hver krone!
 |
| "Package-Flyeren" til Vinyl-Jubileums-Utgaven av "Dark Side Of The Moon". |
Og selv "Deutsche Grammaphone", som var de første til å kutte ut Vinylutgivelser 100%, Er det observert Ny-Utgivelser av sentrale innspillinger.
 |
| Herbert Von Karajan AKA "HI-FI-Karajan"s Beethoven-Symfoni-Boks på DG fra 1977; 3dje Innspilling på DG av disse verkene |
 |
| Martha Argerich's Legendariske debut-album på DG. Desverre CD-Coveret (Av LP-Cover) avbildet. |
 |
| Observert som Nyutgitt på vinyl; Men prisen er stiff! |
Selv hadde jeg gjerne sett skiver som f.eks. Martha Argerich's "Debut Recital"-album fra 1961 og Lizt/Ravel-albumet fra 1972. Selveste Karajans Beethoven-Symfonier, og jammen hadde det vært spennede og fått Bryn Terfel's allerede legendariske Debut-album "The Vagabond" som dobbel-Vinyl! Den som leverer får se!
